Tatt av musikken

- Hvis dette hadde vært på radioen, hadde jeg skiftet kanal, hvisket min venninne. Jeg var enig. Musikken vi hørte på minnet meg om en blanding av en indisk trafikkork i rushet, en flyalarm fra en gammel krigsfilm og et døende dyr. Jeg hadde definitivt ikke kjøpt CD'n, men jeg ville heller ikke unnvært opplevelsen av Ørjan Matres "Inside out" (konsert for klarinett og piano) med Filharmonien.

Å se musikk er spesielt. I dag var dirigent Juanjo Mena en stor visuell opplevelse. Hvem skulle trodd at å se en dirigent (stort sett bakfra) kunne være så flott?

Señor Mena VAR musikken. Å se ham dirigere fikk meg til å tenke på Blåveispiken, en hip hop'er og Frankenstein - alt i løpet av noen minutter. Han tåspissdanset, han rocket, han hoppet, han slo rundt seg ... han fløt med musikken, og han hadde både min og orkesterets fulle oppmerksomhet.

Siden jeg ikke var alene i salen, var det nok et par andre som ble beveget også.

*

Jeg har sannsynligvis ikke reflektert nok over uttrykket "å spille på strenger". Man kan "spille på flere strenger" - den er liksom grei. Men man har strenger inni seg også, har du tenkt på det? Og noen ganger blir man utsatt for opplevelser som strengene forstår før hjernen har rukket å tolket alle inntrykkene.

Plutselig - midt under Symfoni nummer 9 av Schubert - fikk jeg gåsehud. Jeg kikket spørrende ned på armen min og spurte hva den drev med, men i det jeg skakket på hodet, rant det en tåre, gitt. Og jeg kan ikke skylde på inneklimaet på jobben, for der var det flere timer siden jeg hadde vært.

*

Franz Schubert er mitt nye idol. I tillegg til Señor Mena, selvsagt. Schubert levde tidlig på 1800-tallet, så det er ingen grunn til sjalusi (kjære) og jeg tror ikke jeg har draget på Señor Mena. Når jeg tenker meg om, kan det bli for mye hopping på en mann også. Fint å se på en kveld, liksom, men Gud forby å ha ham sprettende rundt meg mens jeg ser på Downton Abbey, eller noe.

Men kombinasjonen Schubert/Mena var ganske sexy. Det var som om sjelen min var på spa. Jeg følte meg renset og energisk og tatt med storm. Jeg følte meg takknemlig.

*

Normalt henger jeg ikke rundt på Konserthuset. Jeg har i alle fall ikke gjort det til nå. Så do's and don'ts  blant Oslos kulturelle elite visste jeg ikke stort om. Den første tabben var at vi satte oss på feil sete. Og det skjønte vi fort at vi ikke burde gjort, for de som skulle sitte der, hadde sittet der i minst 20 år, og de så på oss som bøss, tror jeg.

Den andre tabben unngikk jeg med noen centimeters margin i det jeg holdt på å begynne å klappe etter første del av Haydens Sørgesymfoni. Man skulle ikke klappe før orkesteret hadde gjort seg ferdig med Haydens fjerde del av Symfoni nummer 44, visstnok. (Symfoni nummer 44 i e-moll kalles også for Sørgesymfonien, så nå vet du også det.)

*

Et godt råd hvis du er en like stor kløne som meg, er å ikke gjøre NOE før noen andre har gjort det før deg. Men det kan være helt greit å hoie. Overraskende nok hørte jeg flere gamlinger rope og skrike mens de klappet som dette var deres livs siste konsert. (Rent statistisk var det nok også det for et par av dem. Snittalderen var omtrent 75 år.)

Jeg ble virkelig revet med (men jeg hoiet ikke, det finnes grenser, særlig for meg som jo egentlig er nokså tilknappet) og da alt var over og Señor Mena hadde fått blomster, klappet jeg så hardt at jeg var redd for at diamantene mine skulle løsne fra innfatningen.

Og da jeg kikket bort på den gamle, pene, smykkebekledde damen som sto litt bortenfor meg, følte jeg meg nesten som en i gjengen.

Filharmonien ruler.

Fil=elsker eller venn, harmoni=ordnet samklang