"BÆÆÆR MEEEEG!" skrek hun til sin mor som gikk to-tre meter foran. Plutselig husket jeg følelsen: Jeg hadde alt for mye klær på meg, skjerfet klødde, støvlene var tunge og det var vanskelig å gå fordi parkdressen var designet for å holde varmen selv når man satt i timesvis og lekte i kald sand.
Jeg brukte nesten 40 år på å finne igjen turgleden, og mine foreldre og besteforeldre har brukt alle triks i boken for å få meg til å gå de siste meterene opp til hytta i 20 minus midt på natten. Jeg tar høyde for at det var et par minusgrader og at klokken kanskje bare var fem, men jeg kan fremdeles drømme slitsomme drømmer om turer til hytta i mørket.
*
Før mine foreldre fikk egen hytte, brukte vi familiehytta på Rjukan. Nærmere bestemt Hylldalen, et stykke overfor byen, men ikke så langt fra Rjukan Fjellstue. Om sommeren kunne vi kjøre helt frem, men om vinteren måtte vi gå på ski. Med sekk! Å, som jeg hatet den løypa!
Min mormor visste imidlertid råd. "Har du sett Just Baugerud?" spurte hun. Hvis dette hadde vært i dag, ville jeg naturligvis umiddelbart googlet fyren og funnet ut at han var en sølvsmed fra Tinn på 1700-tallet, men dette var årevis før hver eneste snørrunge gikk rundt med verden i lomma.
"Hvem er Just Baugerud?" spurte jeg i stedet.
Hun pekte på en liten fjelltopp litt lenger fremme. "Han sitter der." Alt jeg så var stein. "Ser du ikke nesen hans?" spurte hun.
 |
| Dette bildet er ikke fra Rjukan, men det bor et troll her også. Ser du det? |
Og da så jeg helt tydelig at det jeg hadde tatt for å være et lite utspring klart var en nese som utmerket godt kunne tilhøre en enorm skapning. Jeg spurte om Just Baugerud var et troll. Jeg var fire år og trodde på svaret jeg fikk.
Hun fikk meg til å gå stille som en mus forbi trollet for ikke å vekke ham. Trollet Baugerud hadde enorme ører også, så det var en veldig stille liten jentunge som skled forbi på treplankene sine.
*
I flere år etter gikk jeg lydløst forbi Just Baugerud. Ikke fordi jeg trodde på trollhistorien, men fordi jeg synes historien var fin. Jeg synes det var fint å tenke på at det kanskje for veldig lenge siden fantes store troll som regjerte over store skogområder og som etter hvert ble så slitne at de måtte sette seg ned for å hvile i noen hundre år.
Barn trenger litt mystikk og mye kjærlighet. Den lille jenta på Sognsvann ble etter en kort stund tatt opp på mammas arm der hun fikk noen trøstende ord. Jeg håper hun kommer hjem til en omsorgsfull familie, en varm seng og en spennende godnatthistorie. For det fortjener alle barn.
Lest :)
SvarSlett