Vel. Jeg får ikke lov. Etter at jeg ble buksprettet for tre dager siden, må jeg ikke overanstrenge meg. Det har jeg fra selveste overlegen, og jeg utnytter det for alt det er verdt.
*
Min far ringte omtrent akkurat i det støvsugeren ble slått av. Jeg tenkte at det var fint, for jeg orket ikke begynne å forklare hvorfor jeg mente at det var utrolig viktig å støvsuge akkurat i dag (ja, jeg maste nesten hull i hodet på min kjære, men det virket). Jeg sliter nemlig fremdeles etter at jeg slumpet til å fortelle min farmor at jeg ved en anledning overlot oppvasken til min daværende mann og at jeg en gang hadde sovet til ti på en søndag. Min farmor ringte øyeblikkelig til min far, og jeg fikk en telefon fra ham litt senere der han forsiktig lurte på "hva som skjedde hos oss".
"Likestilling!" sa jeg. "Du må aldri forveksle likestilling med latskap," sa han.
*
"Takk for gratulasjonen!" hilste min far. Jeg spurte om han hadde hatt en fin dag, og det hadde han. "Den begynte allerede ved midnatt. Jeg fikk en gave av moder'n," sa han. Jeg var i ferd med å si at jeg måtte akutt-tørke støv, men så sa han noe med en gammel bukse.
"Moder'n fant igjen den gamle favorittbuksen min!" sa han. Visstnok hadde de to endevendt huset for å finne denne buksa en del ganger før, men nå hadde den dukket opp helt av seg selv "da jeg skulle hente frem vinterkolleksjonen min" som han sa.
"Har du en vinterkolleksjon??" spurte jeg og lurte på hva i all verden som hadde skjedd med min far. En gang på 90-tallet forelslo jeg at han skulle begynne å bruke litt mer fargerike skjorter enn hvite og lyseblå, og dagen etter kom han i en rosa.
"Jeg trodde den var borte for godt," sa han og refererte til Åndenes Makt og min mor. Jeg skjønte godt hva han mente.
*
"Siden jeg er voksen nå, kan jeg fortelle deg at jeg var vitne da moder'n kastet de to skreddersydde dressene du kjøpte i Singapore tidlig på 80-tallet på bålet i hagen," betrodde jeg ham. Det virket som han hadde hatt en mistanke i mange år. "Men," sa jeg (for nå var jeg begynt å bekymre meg for min mors vrede) "de var jo veldig dårlig sydd, da."
Det med kvaliteten på sømmen, har vært min mors mantra i årevis. Hver gang spørsmålet om hvor dressene tok veien kom opp, har hun og min mormor vist til at stoffet vred seg i sømmen. Jeg har alltid tenkt at stoffet skammet seg. De to dressene var henholdsvis lyseblå og burgunderrød, og jeg så selv at de var over middels brannfarlige.
"De var ikke dårlig sydd!" sa min far. "Det var bare det at de var så moderne sydd at din mor og mormor ikke hadde sett det før!" Jeg er klok nok til å holde kjeft når ting begynner å eskalere. Normalt, i alle fall. Så jeg sa ikke noe.
"Har du ellers hatt en fin dag?" spurte jeg. Han sa at han hadde hatt noen stille timer for seg selv på morgenkvisten etter som min mor sov litt lenge i dag. (Til åtte, tippet jeg.)
Da jeg la på følte jeg meg litt som en som nylig har helt bensin på en ulmebrann.
 |
| Min far og meg |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar