Malingssprøyter og kanyler

Makabre historier og bilder har alltid fascinert meg. Jeg blir dratt mot blodige thrillere bare for å finne ut at de stort sett er latterlige, og hvis jeg kommer over en artikkel om sære sykdommer, kan du banne på at jeg leser den.

Det nærmeste jeg kommer makabert i mitt eget liv, er at jeg nylig har vært på sykehus og blitt snittet opp som en fisk. Pluss at jeg akkurat leste en historie om liket til Eva Peron som ble balsamert og som etter en noe usikker reise dukket opp i Italia før det ble plassert i stuen til Juan Peron (tidligere president i Argentina) og hans tredje kone. Liket var nesten intakt, bortsett fra noen bulker her og der - blant annet på nesen - og en manglende finger.

For øvrig døde alle Perons koner av livmorhalskreft, så jeg er for å vaksinere både gutter og jenter mot HPV.

*

Jeg har gått fra å stikke av fra legekontoret fordi jeg skulle ha en vaksine (8 år) til å se med interesse på at blodet sprutet ut av armen min (47 år) da en sykepleier var litt uheldig med kanylen og greide å ødelegge en åre. I følge kirurgen er jeg lettblødd, så det var nok ikke sykepleierens skyld.

Nå setter jeg sprøyter i magen uten å tenke over det. Hva er et stikk i den store sammenhengen? Man måste jamføra, som en eller annen klok svenske sa.

En sprøyte med blodfortynnende Fragmin.

Min realkompetanse innen medisin er så stor at jeg vurderer å gå opp til latin grunnfag uten å lese. Da kirurgen fortalte meg om "en stor corpus luteum" og "en bred og stram adherese", forsto jeg med en gang at han snakket om en cyste og en sammenvoksning - selv om jeg akkurat hadde våknet av narkosen.

Når jeg tenker meg om, var det at jeg var så nær mitt ubevisste jeg kanskje en fordel. Hvem vet - kanskje man har bedre kontakt med gammel kunnskap i det hjernen våkner etter dyp søvn?

Det er i så fall ganske nedslående, for det meste av tiden er jeg jo sprett våken. (Note to self: Hvis jeg skal ta eksamen i latin, bør det være grytidlig om morgenen.)

*

Å være nyoperert har med andre ord sine positive sider for meg, men det er selvsagt en del jeg ikke liker ved situasjonen. Det verste er å være så pass treg i bevegelsene.

Eller det vil si: Det verste er at jeg ikke får med meg alt som skjer, fordi jeg ikke kommer meg fort nok til begivenhetenes sentrum. Dessuten er det ikke fullt så lett å kommandere min mann rundt omkring når jeg ikke engang kan bære en solseng ut på plenen.

Mindre bevegelighet krever mer oppfinnsomhet, og jeg har utviklet subtile metoder for å få ham til å gjøre det jeg mener bør gjøres.

Som for eksempel å male hytta: Jeg sendte ham en annonse for en malingssprøyte, og etter det har jeg droppet forsiktige hint om hvor morsomt det må være å spraye maling rundt omkring i stedet for å stå på stige og slite. Det har bare gått sånn halvveis. Hytta trenger fremdeles ett strøk til.

*

I morges lå jeg på soverommet og lurte på hvordan jeg skulle få ham til å begynne på malerjobben. Jeg ropte ulike oppbyggelige beskjeder til ham, som for eksempel at han er flink til å lage mat (oversatt: Hva skal du lage til middag i dag?).

Han var ikke så meddelsom tilbake, og jeg irriterte meg grønn over at det tok så lang tid for meg å komme meg opp av sengen. Hva søren holdt han på med?

- Kanskje du skulle ringe litt rundt og spørre om noen selger den malingssprøyten? ropte jeg.

Stillhet.

- Vet du om vi har plast og maskeringstape? ropte jeg.

Det kom et snøft.

- Hva om du kjører til sentrum og handler mat, så kan du sjekke om noen har malinggsprøyte samtidig? ropte jeg. Så vennlig jeg kunne.

Han mumlet noe om at han var opptatt, og jeg hørte på mumlingen at han satt med hodet ned i PC'n.

- Hva drive du meg? ville jeg vite.

Han ba meg om å ikke forstyrre.

- Hvem chatter du med? spurte jeg i et anfall av klarsyn og lett sjalusi.

- Kundetjenesten til komplett.no, sa han. - De har heller ikke sånne malingssprøyter, så nå drar jeg til Fargeriket for å se om jeg kan få tak i en der.

Den mannen vet hvordan han skal tilfredsstille meg. Jeg sank tilbake i sengen med et smil.

Tøfler må man ha med hjemmefra,

men matchende hatt får man på sykehuset.

Et mislykket forsøk på å sette inn et veneflon

fører til en liten opphovning,

men til slutt klarte de det.