Han var nok ikke forberedt på det, nei, men etter at jeg i snart en mannsalder har blitt møtt med spørsmålet "når sa jeg det?" har jeg begynt å notere.
- Du sier masse pent, trøstet jeg.
- Da kunne jo du sagt noe pent om meg også i stedet for bare å fremheve de ... ikke så pene tingene!
Han mente at uansett hva jeg sa nå, var det for sent. Sånt burde komme naturlig og ofte, mente han.
Jeg bannet inni meg for at jeg ikke hadde ramset opp fordelene ved ham litt tidligere. Som for eksempel for en ukes tid siden. Før jeg leverte inn bursdagsgaveønskene.
For ordens skyld - og selvsagt for å hjelpe ham - hadde jeg satt opp en liste i alle prisklasser, bortsett fra den fra 1 til 9.000.
*
Jeg må ha vært full. Eller gal. Sannsynligvis gal, ettersom det er vanskelig å bli full på BonAqua med jordbær- og kiwismak. Nå jobbet hjernen imidlertid akkurat sånn den skulle:
Jeg sa "Du er kjekk, sexy, smart, klok, morsom og trygg. Du er min beste venn. Jeg elsker deg.".
- Jøss, sa han.
Og så tok det 30 lange sekunder før han sa "Aha! Du har bursdag om en time! Dumt at jeg allerede har kjøpt gave, da! Da hjalp jo ikke den smiskingen!".
Jeg forsikret om at jeg ikke smisket.
- Men i lys av det jeg akkurat sa ... burde du ha kjøpt noe annet? spurte jeg.
Det viste seg at han ikke burde det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar