Hans liv som hund

Et hundeliv må være godt. Vår hunds største problemer i sommer er et litt for kort bånd (det kan aldri bli for langt) og diverse fotooppdrag som kun belønnes med en tyggepinne og kanskje litt skinke som nærmer seg utløpsdato.

Med unntak av båndet han må festes i, er det et fritt liv. Båndet er til hans eget beste etter at han brøt seg ut av hagen ved å vippe opp nettinggjerdet ved to anledninger i løpet av to timer. Hans egen forklaring var at det gikk en tispe forbi, og det tror vi på. Tisper har en enorm tiltrekningskraft på den lille pelsdotten vår. Hannhunder blir som regel skjelt ut på det groveste - som regel står kjeftingen uimotsagt, noe som - forståelig nok - er fryktelig provoserende.

Båndet klarer han ikke gjøre noe med, men regler er til for å brytes, mener bikkja. Matfar har lagt ned forbud mot å ligge i sengen, derfor hopper dyret opp og gnir baken mot hodeputen hans så fort han får mulighet. Etter en god gnikking, legger han seg godt til rette under dyna og bryr seg lite om at noen rer opp sengen over ham.

"ZZZchnooork!" 

"Hm? Sa du noe?" 

"Stå opp? Skjønner ikke hva du sier. Gå bort."

"Jeg har gått hit for å få være i fred, så hold deg der."

"Hva av 'hold deg der' var det du ikke forsto?"

"Men herregud, a kjerring ... klarer du ikke ta et bilde uten å få med din egen skygge?"

"Jeg ser fremdeles skyggen din. Dust!"

"Å, herregud, jeg gidder ikke smile mer." 

"JEG GIDDER IKKE SMILE, SIER JEG!"

"Men jeg kan se mystisk og lett lidende ut. Hvis jeg får en tyggepinne."