Unnskyld

Jeg mener å be om unnskyldning. Uansett hva resten av denne teksten bringer, så bare vit at jeg oppriktig og fra innerst i min sjel håper at ingen tok skade av å lese gårsdagens innlegg om groteske fantasier jeg utbroderte en gang jeg kjedet meg veldig.

Har du aldri kjedet deg så mye at du heller vil dø? Det har selvsagt ikke jeg heller. Det ville jo ført oss begge rett inn i psykiatrien med tung medisinering og mulige elektrosjokk. Og siden psykiatrien som resten av helse-Norge sikkert ikke bader i penger, får vi som er sånn noenlunde friske slutte å flørte med galskap.

*

Unnskyld til alle som ble bekymret for min mentale helse og unnskyld til alle som følte vemmelse. Dette inkluderer min nærmeste familie. Min mann har i løpet av snart 16 års ekteskap aldri kalt meg motbydelig. Ikke før i går.

Akkurat det sved.

Jeg beklager også litt at jeg ba 15-åringen om en second opinion, og jeg er forberedt på å betale en masse penger til en god psykolog etter at han måtte forholde seg til minst fire måter hans mor kunne ta livet av seg på. Jeg ser det når jeg skriver det nå: Jeg er morbid, ekkel og tankeløs, og bør henges til tørk til jeg angrer.

*

Problemet er bare at jeg ikke er helt sikker på at jeg angrer.

Delvis fordi jeg av natur ikke har så lett for å angre. Det er liksom ingen vits i å angre. Hvis man har gjort noe galt, får man bare sørge for å ikke gjøre det igjen. Jeg har aldri hatt sansen for duknakkethet. Du har rett til å holde hodet høyt uansett hva du har gjort, forutsatt at du så godt du kan har ryddet opp i problemene du har laget - eller sonet, hvis det var såpass alvorlig.

* 

Du må gjerne skamme deg litt, for skam er et sosialt grep som bidrar til at du holder deg på den smale sti, men ikke bruk opp energi på å sitte og sutre i en krok mens du forteller hele verden at du angrer. Det kalles selvmedlidenhet, og det er veldig lite sjarmerende.

*

Jeg ser selvsagt også den alvorlige siden av saken: Man skal helst ikke spøke med selvmord. Selvmord er en tragedie, og det rammer dessverre mange familier hvert år. 

Unnskyld til alle som ble støtt av at jeg var useriøs om et så sårt tema. Jeg burde selvsagt tenkt meg om, og jeg har ingen annen forklaring enn at jeg er et usedvanlig grunt, sorgløst, bortskjemt og lykkelig menneske, som er så selvsentrert at jeg er blind for andres smerte.

Jeg beklager at noen ble såret, men jeg beklager ikke at jeg er lykkelig.

Lykke er ofte bare en måte å se livet på. Du kan til en viss grad velge å være lykkelig.

Vi har nemlig alle vårt.

Det hadde selvsagt vært fint å kunne skylde på en teknisk feil