En halvtime av mitt liv

Jeg fantaserte om å stikke pennen i øyet. Jeg gikk i detalj; vevet som måtte vike plassen for en kulepennspiss, gørr som tøt ut, tårene som hang i vippene og gjorde mascaraen utflytende og smerten. Smerten var nederst på listen. Jeg lurte også på hvor langt jeg hadde klart å stikke pennen inn før den møtte hodeskallen eller hjernemasse med for høy tetthet.

- Neeeiiii, ikke vet jeg ...., sa treskallen ved siden av meg.

*

Jeg tenkte på å skyte meg. Tenkte på hvordan kulen kom til å presse seg gjennom skallen, gjennom hjernen og ut på den andre siden. Jeg håpet kulen ville ta oss begge, inntil jeg kom på at jeg ikke ville tilbringe verken livet eller livet etter døden sammen med denne gjøken.

- Jeg veeeeet ikke heeeeelt, jeg ..., kvekket det.

*

Hva med å svelge gift? tenkte jeg. Gift er jo en klassiker. Sokrates drakk gift, så hvorfor skulle jeg være noe bedre? Eller verre? Ett minutt mer med denne tragiske skapningen, og jeg burde kanoniseres. Av Paven. Minst.

Eat dirt, Sokrates, jeg er tøffere enn deg.

Ikke la deg lure av det oppriktige smilet

Giften vil spre seg i magen og kanskje lamme meg sakte men sikkert. Jeg begynte å glede meg. Gift må være tingen. Men så kom jeg på at jeg kanskje ikke døde med en gang, og tenk om jeg ble liggende uten å være i stand til å holde for ørene? Tenk om det siste jeg hørte var gnagingen fra spøkelset borte i kroken!

*

- Det trooooor jeg ikke, knirket det.

Jeg lurte på hvor lenge jeg måtte dunke hodet i bordet før jeg fikk en så alvorlig hjerneskade at jeg døde. Men hvordan skulle jeg være sikker på at jeg drepte meg selv? Det mest sannsynlige utfallet var jo at jeg besvimte og en eller annen Florence Fuckings Nightingale ringte 113.

Jeg kom på at jeg kunne sikte øyet inn på pennen. Hvis jeg holdt pennen mot øyet og så slo hodet hardt i bordet, måtte jeg jo ha en sjanse til å unnslippe dette helvete på jord.

Jeg tok av meg brillene ... men da så jeg ikke en gang min egen hånd, så den planen utgikk med høye kneløft.

*

- Kanskje det ... men nei, sutret neket. Ikke spør meg hva det handlet om. Jeg kan ha fått en hjerneskade helt uten å prøve. Hvis noen kan snakke hull i hodet på en, må det jo gå an å drepe hjerneceller bare ved å være kjedelig også, tenkte jeg. Det var i alle fall logisk der og da.

Jeg slo meg prøvende i hodet før jeg kom på en film jeg akkurat hadde sett der en ble drept av et hardt slag mot strupehodet. Jeg slo, men pysete som jeg er, ble det ikke hardt nok til mer enn en hostekule.

*

Slik gikk nok en halvtime av mitt - uansett hvor gammel jeg blir - altfor korte liv.