Glødende kvinner

Bárðarbunga-vulkanen på Island har fått et utbrudd. Jeg skjønner den innmari godt, jeg er også premenstruell.

I likhet med meg, er jeg sikker på at Bárðarbunga har det ganske vondt inni seg. Det er ingen fest å kjenne at hormonene overtar. Det er rett og slett ganske guffent å kjenne hvordan selv en vennlig gest som å få blomster eller å få servert middag kan bli en kilde til at tærne krøller seg i irritasjon.

Og det skal omgivelsene vite: vi kunne hatt mange flere utbrudd. For det meste klarer vi nemlig å holde oss. 

*

Jeg har bosatt meg midt i byen. Så og si oppå Majorstua t-banestasjon, faktisk. Men trenger jeg å akseptere bråk og helvete døgnet rundt av den grunn? Det korrekte juridiske svaret er ja. Det faktiske svaret er "Det gjør jeg faen ikke!".

Sørkedalsveien går 10 etasjer nedenfor, men trenger jeg å akseptere idioter som kjører om kapp og bruker hornet for å markere seieren og tapet? Ikke egentlig. Men jeg skjønner jo at jeg ikke kommer noen vei med å anmelde jævlene, så i stedet lå jeg og moret meg med å tenke ut ulike måter å stoppe dem på.

1) Kaste støvsugeren i panseret på dem (For er det noen som har brukt den SLIK JEG HAR BEDT DEM OM?)

2) Kaste maling etter dem? (Møkk. Vi har ikke maling.)

3) Tømme mel over dem? (Det blåser bare bort. Dessuten gjør det ikke vondt.)

Dessuten kom jeg på at de forlengst hadde kjørt.

*

Men det kommer flere idioter. Om ikke før, så i alle fall om en måneds tid. Og i mellomtiden skal jeg snakke litt med en forbanna dame på Island. Det kan hende vi kan slå oss sammen.