Morgenstemning

Kan du huske Twin Peaks? Den litt skumle stemningen, menneskene som plutselig bare sto og så tomt på deg gjennom tv-skjermen, musikken som fikk håret til å reise seg på armene dine selv om alt du så var bilder av en låve.

Akkurat sånn - med unntak av musikken - var det da jeg gikk ut for å lufte bikkja i morges.

En bitte liten dame med rødstripete genser og altfor store gummistøvler kom langsomt stigende ut av en hekk, en eldgammel motorsykkel med sidevogn gled forbi mens sjåføren stirret på meg og nede i fjæra - halvt skjult bak høyt gress - sto en annen mann og smilte et slags Mona Lisa-smil.

*

Det slo meg at han enten sto og tisset eller at han hadde noe vondt i sinnet, og det var akkurat det sekundet med uoppmerksomhet som gjorde at verden mistet ethvert skinn av mystikk.

*

For der lå plutselig min hund og rullet seg i dritt.

*

Jeg ble til en bannende kjerring og halte ham ned til vannet. Han hater vann. Jeg fikk av meg joggeskoene mens han hysterisk dro i båndet. Bort fra vannet, bort fra den gale kjerringa.

Dessverre for ham er jeg såvidt sterkere enn en 11-kilos kjøter med panikk. Han så på meg og forsto at det ikke var noe vits i å protestere verbalt, i stedet ble det fra hans side en ordløs kamp mot overmakten, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde ord nok for oss begge.

Fire walk with me