Hjemmehjelpen

- Kona har brukket benet, sa min kollega til en annen, og forklarte at han - som en naturlig følge av dette - måtte trå til litt ekstra hjemme.

Det slo meg at min mann kanskje ikke ville merket det hvis jeg hadde brukket benet. Eller jo, jeg hadde nok klaget litt mer enn vanlig, og han hadde muligens fått en bedre oversikt over shoppingen min ettersom han måtte kjørt meg til klesbutikkene (og båret meg inn). Det - altså bedre oversikt over min shopping - er ikke ønskelig for noen av oss.

*

I dag har jeg laget middagen min selv. Og det inkluderte ikke Fjordlands risgrøt. Jeg husker ikke sist jeg laget middag - hvis man da ikke tar med den gangen før jul da jeg varmet en pakke risgrøt i mikroen.

Jeg liker ikke å lage mat og jeg er ikke så interessert i å spise mat heller. Mat er en tidstyv - i likhet med toalettbesøk. Helt siden jeg så sammenhengen mellom inntak og ... uttak (?) har jeg forsøkt å finne en løsning på problemet, men hittil har jeg ikke lykkes. 

*

Hvis man ikke spiser, unngår man å gå på do. Det var tanken. Hvis du er en Excel-onanist, slik en jeg kjenner er, og bare stoler på teorier som kan gjøres om til tall, er beviset her:

Hvis tid brukt på mat og toalettbesøk = x, og x=1, blir det x+x=2x, altså 2x1 som = 2

Hvis tid brukt på mat og toalettbesøk = x, og x=0, blir det x+x=2x, altså 2x0 som = 0

Dette forutsetter at man bruker like lang tid på å spise og på å gå på do, men siden det er veldig individuelt, har jeg bestemt at den er lik.

*

Når han ikke tilfredsstiller seg selv med et Excel-ark, bruker han fritiden sin på å passe på familien sin. Han handler, lager mat og støvsuger. Hver gang han går ut på kjøkkenet, spør han om han skal hente noe til noen, og selv om jeg sier at jeg ikke vil ha bringebærsorbet, står det nesten alltid en boks i fryseren.

Jeg får ikke lov å legge ut bilder av ham. Virkelig ikke lov.

I dag måtte han ut med bikkja akkurat i det jeg ble sulten. Jeg så hvordan han ble slitt mellom tanken på å fore sin kone og å slippe å tørke møkk fra et teppe. (Bikkja var verdig trengende.)

- Jeg kan jo lage maten min selv, da, sa jeg.

Det tvilte han sterkt på.

- Jeg kan guide deg på telefonen mens jeg går tur, foreslo ham.

Jeg fnyste. En gang laget jeg middag til ti, og alle overlevde. Jeg hadde jo aldri sultet ihjel, jeg har jo skuffen full av Questbars, dessuten.

*

Da han kom tilbake, var jeg nesten ferdig med maten.

- Var maten like god som den jeg lager til deg? spurte han.

Jeg ristet på hodet mens jeg gomlet.

- Du tok ikke salatblader? spurte han.

Jeg nikket med mat i munnen.

- For det ble for avansert? gjettet han.

Jeg svelget både mat og stolthet og sa ja.