Den store spurvejakten

Jeg var midt i en Facebook-chat med en Facebook-venninne (der vi var enige om at det var mye vondt og vanskelig i verden, men at Dumdum Boys uansett var bra) da vår sønn informerte oss om at en spurv hadde tatt steget fra sin bolig under taket til inn i vår stue.

Min mann - den hemmelige fulgeelskeren som hittil har snodd seg unna å fjerne fulgeredene med den ene unnskyldningen etter den andre (hadde jeg vært like god i excel som ham, hadde jeg satt opp alle unnskyldningene hans der) - kom ut fra kontoret/gjesterommet med et uttrykk i ansiktet vi ikke klarte å tolke.

*

Jeg så på ham for å finne ut om han hadde en plan. Han pleier nemlig alltid å ha en plan, og da gidder jeg som regel ikke jeg å legge meg opp i den, for det blir det så mye mas av.

Jeg kommer heller inn med løsningen når hans plan viser seg ikke å virke.

Underlig nok, hadde han ikke annet å si utover dette geniale utsagnet: "Vi må få den ut!".

- Hvordan da? sa vår oppvakte tenåring.

Vi så begge forventningsfullt på pater familias. Som glodde tilbake på oss.

- Den flyr sikkert ut av seg selv, sa han og åpnet begge verandadørene.

Men tenk - det gjorde den ikke.

- Hva med et håndkle? foreslo jeg hjelpsomt.

- Nei! Du skal ikke slå etter den med et håndkle! ropte de begge i kor.

*

Jeg var bestyrtet. "Slå"? Hva tar de meg for? Jeg har da aldri slått noen i hele mitt liv! Bortsett fra i går under middagen da min mann kom med en særdeles upassende vits. Forhåpentligvis har han fremdeles litt vondt i bakhodet.

- Jeg hadde ikke tenkt å slå, jeg hadde tenkt å fange den i håndkleet, forklarte jeg.

Min mann og sønn sto som saltstøtter. Jeg hentet et håndkle, og dermed var jakten i gang:

Jeg løp frem og tilbake for å slite ut fuglen, og hver gang fuglen kom i nærheten av min mann, dukken han og sa "ooops".

Herregud.

- Er du redd fugler, eller? spurte vår sønn.

- Nei, sa min mann.

Han kunne lurt oss begge.

En kunstelsker?

En sikrusartist?

- Ok. Kan du stå der og holde opp håndkleet slik at vi begrenser området den SKITER ned hytta på? spurte jeg. Vennlig. Han mente at han skulle klare det. Tanken var at fuglen skulle oppfatte håndkleet som en vegg, men den veggen viste seg å være svært fleksibel.

På det tidspunktet løp jeg rundt med en elektrisk insektsfanger, men den var selvsagt ikke på. Så gal er jeg ikke.

*

Til slutt var den stakkars fuglen så sliten at den falt rett ned bak gardinen. Og da var jeg der. Med håndkleet. Og tok den omsorgsfullt med meg ut. Slik at den kunne leve videre i Guds frie natur.

- Jeg kan vaske fugledritten, jeg, sa mannen.

- Tusen takk, sa jeg.