Man skal si i fra hvor man går.
- Du har blitt et sånt fotballhue! sa min mann sjokkert.
Han lurte på om jeg skulle ha en øl. Det var ikke for å være snill. Han vet at jeg ikke drikker, dessuten vet han at det er gluten i nesten alt øl, og jeg tåler ikke gluten.
Han tåler ikke fotball.
Jeg er altså ingen fotballfrue. Og jeg er ikke fryktelig interessert i fotball heller. Men VM er tross alt ikke noe som skjer hvert år (eller?).
Jeg er litt stolt av å kunne være en del av fellesskapet som vet hvem van Persie og Robben og alle de andre er, og det er jo litt trist at ikke han jeg er gift med ikke aner hvem jeg snakker om.
 |
| Italia gikk dessverre ut ganske tidlig |
- Er det noe som heter fotballenkemann? spurte han.
- Vet ikke, svarte jeg.
- Det er jo noe som heter fotballenke, sa han.
Jeg spurte om han var redd at jeg skulle dø av spenningen under kampen, men han sa at det ikke var det som var poenget.
- Poenget er at jeg må sitte her i ensomhet og lese boken min, sa han.
- Herregud! Er du sjalu på fotballinteressen min? spurte jeg.
Men det nektet han for.
- Nå ble det nesten mål, sa jeg for å virke inkluderende.
- Å, ja, sa han.
Jeg tenkte at han ikke virket særlig interessert, men at jeg skulle prøve igjen.
- Oj, oj, oj, oj! sa jeg. Liksom for å oppmuntre ham til å spørre hva som foregikk på skjermen nå.
- Hold opp og skrik! sa han og informerte meg om at ingen bryr seg om hvem som blir nummer tre i VM.
Jeg sa at dette var en spesiell kamp i og med at Brasil, som tross alt var en fotballnasjon av dimensjoner, var i ferd med å bli rundspilt for andre gang på et par dager.
Etter denne knusende replikken som jeg må si at jeg ble ganske imponert over selv, ble han sittende borte i kroken sin og spy ut tåpeligheter helt til jeg truet med å henge ham opp i et horn på veggen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar