Ikke bare døgnvill

Klokken var 3. Ikke 15. Den var 3. Jeg kunne ha skyldt på døngvillhet, en det ville bare ha vært halve sannheten. Det var lyder utenfra som vekket meg, og de var ikke langt unna. Lenger får jeg ikke lov til å gå. Av ekteskapelige hensyn.

Jeg tok mobilen og svarte på et par mailer, sjekket Facebook (og i omvendt rekkefølge, da) og kom på at jeg hadde glemt å stille vekkeklokken.

Normalt står jeg opp 05.00 eller 05.40, men hallo! det er fire dager igjen til sommerferien og ingen trafikk. Hvilket jo som kjent har enorme konsekvenser for meg som bor på Majorstua og jobber på Akershus festning - en strekning jeg kan gå på en halvtime og som aldri ha tatt lenger tid enn tre kvarter å kjøre.

Jeg lurer på om ikke de 45 minuttene inkluderte to ulykker, men jeg er ikke helt sikker. Det kan ha vært én ulykke og en fredspris, og noen vil si at det var det samme, men sånt legger ikke jeg meg bort i.

Alt jeg vet er at en ulykke sjelden kommer alene, men nå snakker jeg HELT generelt.

Jeg stilte vekkeklokken på seks, og så sto jeg opp. Det kom nemlig rare lyder fra et av ungenes rom. Det knitret.

Det knitret i en potetgullpose, skulle det vise seg.

- Din fordømte idiot, smell igjen Mac'en, slutt og spis potetgull midt på natten og legg deg! sa jeg.

Ungen gliste fornøyd.

Jeg gikk på do.

Og innså at jeg hadde kalt et lett påvirkelig barnesinn for en fordømt idiot. Huff, da. Sånt burde man nok helt sikkert ikke gjøre.

Så etter å ha "been sitting down during the whole session" som jeg nylig så et skilt på en toalettdør oppfordre oss damer til å gjøre (!) vasket hender grundig med såpe og vann ("even if you are not an employee" som et annet skilt sa) og tørket dem godt med et rent håndkle (alt dette har de skilt for i USA, så dra dit hvis du skulle trenge et nytt kurs). Gikk jeg inn til ham igjen.

Jeg banket ikke, for jeg var redd han sov.

Det trengte jeg ikke ha vært.

Det tillitsfulle ansiktet var opplyst av lyset fra Mac'en. "Hva er det?" spurte ett av mine to håp for alderdommen.

Jeg røsket til meg Steve Jobs mesterverk og ba om unnskyldning for å ha kalt ham en fordømt idiot. "Du er ingen fordømt idiot, du er en jævla dust," sa jeg. "SLÅ AV LYSET OG LEGG DEG!"

Men lyset var jo ikke på. Det er sommernatt - det var lyst uansett. Det er juli, faktisk. Bursdagsmåneden min. Jeg er nødt til å være snill med folk, ellers får jeg ingen presanger.

Så jeg gikk inn igjen for å rette opp imaget mitt. Og der lå han med mobilen sin.

Drit i gavene. Jeg har egne penger. Og nå går jeg og legger meg igjen.