Tilfeldig ondskap

Velger man sin egen skjebne? Det er det første eksistensielle spørsmålet jeg ble nødt til å stille meg ved inngangen til mitt 47. år.

Foranledningen bar preg av fred og ingen fare. Det var sommervarme i luften, de lyse gardinene på sommerhyttekjøkkenet blafret så vidt i vinden og jeg hørte en lav summing et sted ikke så langt unna.

Idyll

- Hva er den lyden, gaulet jeg ut til min mann som satt i stuen.

- Vet ikke, svarte han uinteressert.

- Den kommer fra kjøkkenviften, sa jeg.

- Jasså, sa han.

- Men hva KAN det være? insisterte jeg, og forbannet at jeg ikke fremdeles hadde bursdag, for da kunne jeg sagt "du må være interessert i det jeg sier, for jeg har bursdag". Det virket i hele går, og det var så fint.

- Hvis det er en lyd i viften, så sett den på, da vel! sa han.

Akkurat som det å lage en høyere lyd skulle løse problemet.

For å si det forsiktig: Det løste ikke problemet.

*

Da jeg skrudde kjøkkenviften på maks, fløy nemlig brorparten av et vepsebol og dets innbyggere ut av veggen, og jeg var på et blunk gått fra å være en godmodig "live and let live", middelaldrende, ferierende kjerring til å bli essensen av ondskap. I alle fall i fasettøynene til noen hundre veps.

Vi gikk ut for å se på skadene.

Ventil med rester av vepsebol (og en stang til parabolen foran)

- Oj. Vepsebolet har ødelagt ventilen, sa min mann.

- Oj. Ventilen har fungert som en eggedeler på vepsebolet, sa jeg.

*

Uansett hvordan man snur og vender på denne morgenen, er jeg den onde. Jeg kan ikke skylde på noen. Ikke bare er jeg blitt voksen - over halvveis til 90 som en jævel påpekte i går - men hvis ikke menneskene snart begynner å ta ansvar for egne handlinger, tror jeg vi er fortapte.

Flere må si "det er mitt bord!" og "ansvaret stopper her" selv om det kanskje teoretisk var sånn at det var mulig å skylde på noen. Jeg kunne for eksempel sagt at det var min mann som ba meg om å skru på viften, men det blir for dumt.

*

Det var jeg som tok valget - men kunne jeg valgt annerledes? Var det der og da en grunn til å ta et annet valg? Var det noen faktorer jeg burde vært oppmerksom på og som burde fortalt meg at jeg var i ferd med å bli ond? Eller er det forskjell på å gjøre en ond handling og å være ond? La oss inderlig håpe det.

Det er så hjertet ditt blør for de små, ikke sant? Nei?

Uansett. Det var min handling som gjorde at området rundt her nå er befolket med illsinte og fortvilede, hjemløse veps, og at vi har en ventil som står på halv tolv fordi min mann har dunket til den med et kosteskaft.

Akkurat det ansvaret må han ta.