Over streken

Du har også helt sikkert sett "Kofferter på bagasjebånd - minutt for minutt". Det er flyplassenes variant av NRKs sakte-tv.

Først er det ingenting som skjer - og det fortsetter veldig lenge.

Så kommer det et par kofferter som ingen eier. Koffertene - og muligens ett og annet barnesete -  blir liggende til alle har sett dem minst femten ganger.

I ni av ti tilfeller er slike kofferter sorte - antakelig fordi ni av ti av verdens samlede antall kofferter er sorte.

Disse lure-koffertene er plassert der for å holde spenningen oppe: "Der kommer kofferten min! Eller er det den? Jo, det må være min (jeg har jo tross alt ventet i en evighet). Nei, søren, den bare liknet."

Innimellom høres en høy pipelyd, og noen ganger markerer lyden at bagasjen fra akkurat ditt fly er på vei til å spyttes ut fra bagasjesystemet. Men akkurat i det du posisjonerer deg for å få øye på kofferten så fort som overhode mulig, stopper båndet. Legg merke til hvor ofte det skjer omtrent samtidig: Pipelyd som markere at båndet snart har nyttelast og BÆNG! full stopp på alle bevegelige deler.

*

Posisjonering i forhold til båndet har vært et stridstema siden bagasjebånd ble funnet opp. For noen år siden forsøkte en luring å male en gul stripe cirka én meter unna båndet i håp om at passasjerene i solidaritet med hverandre skulle gi flest mulig en mulighet til å få øye på kofferten sin. Ideen var at alle skulle stå bak denne stripen helt til de så bagasjen, og at de i ryddige former kunne gå frem og løfte bagasjen av.

Personen som trodde at hundrevis av slitne mennesker skulle ha en tanke for sine medmennesker var så naiv at det nesten er søtt.

En gul strek er ikke nok hvis man vil lage system i samfunnet. Det viser seg at en gul strek faktisk kan gjøre samfunnet til et mer lovløst sted. Med mindre den gule streken kommer sammen med trusler om bøter og/eller annen straff, selvsagt. Mennesker som ser at de uten risiko for represalier kan tråkke over en strek gjør det så ofte de kan. På pur faenskap, spør du meg.

Det er til å bli skikkelig deprimert av.

*

Jeg startet timen ved bagasjebåndet med et positivt syn på min neste. Jeg sto bak min imaginær strek og hadde utsikt til båndet gjennom et hull omkranset av tre menn. To av dem sto ved siden av hverandre og risikerte at snorer og andre dinglende tillegg til jakker og sekker ble hektet fast i båndet, men den risikoen tok de åpenbart på strak arm. Mannen som sto bak de to koffertkikkerne lente seg stadig over skulderen til den ene, hvilket medføret at jeg hele tiden måtte justere ståsted og hodevinkel. Men ba jeg dem flytte seg? Ropte jeg "Hey! Don't block my view! Jerks!". Nei, tenk. Det gjorde jeg ikke.

Ikke før etter en stund.

Ikke før jeg så at de dyttet vekk en ung jente og ignorerte en eldre dame som prøvde å kaste seg frem for å fange kofferten sin.

"Kremt?" sa jeg spørrende i håp om at det skulle gjenopplive folkeskikken deres.
"Kremt!" sa jeg så høyt at noen burde ha sjekket om jeg trengte førstehjelp.

"Entschuldigung!" ropte jeg inn i øret på han som jeg oppfattet som mest egoistisk av de to tyskspråklige. Han kikket på meg og nikket og sa noe i retning av at jeg slett ikke hadde noe å be om unnskylding for.

Tysken min er ikke god nok til å si "Men i helvete da, mann! Så du ikke at den eldre damen trengte hjelp til å løfte opp kofferten sin? Det siste hun trengte var at du dyttet henne bort fra båndet med den utrente, dvaske baken din."

Den tredje mannen som i lang tid hadde gjort kikkehullet mitt svære utfordrende hadde også fått nok av de to germanerne. Av alle passasjerene på flyplassen i Denver valgte han meg når han skulle klage på andres oppdragelse.

"Why don't they pick up their luggage?" sa han som egenhendig hadde sperret utsikten for minst ti personer.

"Maybe they can't find their suitcases because of all the idiots blocking their view?" foreslo jeg.

Han så på meg som om det var MEG som var uhøflig. Jeg valgte å gjenta "idiots" bare for å sjekke om det var det ordet han reagerte på. Siden jeg på det tidspunktet var ganske trøtt og diksjonen som kjent blir redusert for hver time man burde ha sovet, kan det hende han synes jeg sa "idiot", og hvis det var hans forståelse av situasjonen - at et vilt fremmed menneske helt rolig sto og kalte ham en idiot - da skjønner jeg bedre at han fnyste og gikk tilbake til plassen sin foran hullet de to tyskerne laget.

I ettertid ser jeg at jeg sikkert kunne funnet et annet sted å stå. Jeg ser også at det ikke er min oppgave i verden å oppdra folk - særlig ikke når instinktet mitt er å oppdra dem til å stå stille og holde kjeft slik at de ikke går i veien for meg. Jeg ser at den er litt i overkant vanskelig å forsvare.

Men klokken midnatt norsk tid i går hadde jeg ikke denne selvinnsikten. Da fyren for ørtende gang sto mellom meg og håpet om å se kofferten min, ropte jeg "Hey! Don't block my view!". Og fordi jeg er godt oppdratt, vet jeg engelske setninger av denne typen absolutt bør avsluttes med "Please".

At jeg akkurat i dette tilfellet blandet ordene "please" og "jerk", kan jeg ikke forklare med noe annet enn hormonubalanse og søvnunderskudd.

*

Du kan rett og slett miste troen på menneskeheten når du ser hva mennesker i flokk kan finne på hvis de tror de kan komme unna med det.

I den sammenhengen er det å stå kloss opp til et bagasjebånd noe av det minst problematiske du kan gjøre, så ikke bli veldig lei deg hvis du nå innser at du har vært en koffertkødd eller bare en uhøflig egoist som jeg er. Bare ikke gjør det igjen. Ok?

Fordelen med oransje koffert er at den synes på bagasjebåndet
... og at ingen andre i familien rapper den.