"Drit i fjæra, vis oss kuken"

Mitt forhold til Santiago blir bedre og bedre i takt med at shoppingen tiltar. Bagasjen har fremdeles ikke kommet, og nå begynner det å bli krise. Jeg kan ikke møte representanter for seriøs industri, for ikke å snakke om selveste forsvarsministeren i Chile i en svett t-skjorte.

Derfor hadde jeg en plan med shoppingen i dag. Og som vanlig når planleggingen er grundig, blir resultatet deretter. Altså godt.

Og bare for å ha sagt det med en gang; kjolen og skoene jeg siklet på i går, er nå mine. Mine. Sa jeg at de var mine? Jepp. Mine.

Før det ble alt for varmt, dro vi til et marked der de solgte håndlagede produkter. Det inkluderte keramikkrukker, smykker av lapis og sølv, ponchoer, malerier av gråtende indianere og alt man kan tenke seg i skinn og/eller alpakka. 

Det meste fikk ligge i fred for meg, men når jeg først finner noe jeg liker blir jeg så glad og takknemlig at det er vanskelig å styre seg. Og når jeg i tillegg blir fascinert av selve butikken, går jeg ikke før det blir flaut. I dag gikk jeg berserk i et veveri som laget sjal i nydelig, myk alpakkaull. 

Først lurte jeg på om jeg skulle ha et grått eller et litt gråere sjal, men så lot jeg hemningene fare. 

Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et i rødt og et i oransje, men man kan jo ikke få alt. Ned i kofferten, mener jeg.

Det lyseblå sjalet var ikke helt ferdig enda:

Først måtte frynsene knyttes
(Damen heter Paula Garcia)

Så måtte det dampes og strykes

Og så måtte frynsene klippes jevne

Her er hennes mann i gang med å fylle opp butikken etter at jeg hadde tømt hyllene:

Se så fort det går (og så dårlig jeg er til å ta bilder)
(Mannen heter Rene Daccarett)

Denne veven fikk jeg ikke kjøpe. Sært.

Stort sett var alt vi så ganske søtt. Det mysset med kattepuser, og noen liker jo også slike. Siden de ikke så ut til å like meg, likte ikke jeg dem heller.

"Jeg klorer ut øynene dine på et blunk, bitch"

Men jeg fant en papegøye som jeg snakket med en stund. Det var oppløftende.

"Hola" sa jeg og papegøyen nikket. Etter ti minutter var vi begge litt lei av det.

Det var dessuten et bur med cirka 20 haner og én påfugl der, og det fikk meg til å lure på om påfuglen ble ansett som kul eller om hanene bare synes han var rar. Jeg fikk ikke svar på det, men påfugler er jo ganske rare.

Det virket som den holdt seg mest for seg selv

Det kan jo hende påfuglen får høre dette ganske ofte:

Tenk å være hakkekylling når du er en påfugl

Som sagt var det meste nokså søtt, men jeg må si at jeg håper jeg holder meg frisk på resten av turen, særlig hvis dette på noen som helst måte representerer det chilenske helsevesenet:

Hva gir man til en patolog som har alt? Kanskje ikke denne.

Jeg synes synd på stakkaren, men det var jo god underholdning for de to tullingene som står bak

Hvis dette er en plastikkirurg som utfører brystoperasjon, bommer han. Den puppen må høyere opp, det er litt av poenget, faktisk

"Hei, vil du se hvordan hjertet ditt ser ut?"

Hold deg frisk til vi høres igjen!

Hilsen tante reisende Birgitte