Slapp av. Livet har ikke gått til hodet på meg. Jeg vet at jeg ikke har folkets tillit. Jeg vet at jeg ikke har en fast plass på Stortinget, men noen ganger sitter jeg musestille i diplomatlosjen og lytter til våre folkevalgte med andakt og store ører.
De store ørene mine er det ikke mye jeg får gjort med, dessverre, men det hender jo at de også er til nytte.
*
På vei fra kontoret til Stortinget, gikk jeg innom den glutenfrie kafeen Bakefri, for noen ganger synes jeg at jeg fortjener en vaffel. Jeg synes egentlig alltid at jeg fortjener en vaffel, så når jeg likevel er i området, kjøper jeg en vaffel. Eller to. Det har hendt at jeg har kjøpt tre også. Og ja. Jeg spiste alle selv.
- Å, nei! Har dere ikke vafler! sa jeg sjokkert da jeg så det store, åpne rommet i glassdisken.
- Can you repeat in English, please? spurte han som sto bak disken og jeg forklarte at jeg hadde gledet meg til en vaffel med smør og brunost i timesvis - ja, faktisk siden jeg sto opp - og at det, når jeg tenkte meg om, kunne være den hele og fulle årsaken til at jeg sto her og ikke lå under dynen fremdeles.
Siden han ikke klarte å trylle frem en enslig vaffel uansett hvor lei seg han ble av min tåredryppende historie, sa jeg ja takk til en rosinbolle.
*
Jeg puttet bolleposen ned i vesken for å late som jeg hadde selvdisiplin nok til å vente med å spise innholdet. Da jeg var utenfor synsrekkevidden til denne mannen som jeg aldri hadde sett og muligens aldri vil se igjen, og som jeg ikke en gang husker noe om, bortsett fra at han ikke skjønte norsk og ikke hadde vafler, tok jeg hånden ned i vesken, åpnet papirposen og rev av en bollebit.
Man går jo ikke og spiser en hel bolle i full offentlighet. Det er da grenser, og jeg kommer tross alt fra et temmelig overmøblert hjem.
En glutenfri rosinbolle har en tendens til å være litt tørr, viste det seg. Men jeg lot ikke det begrense inntaket. Jeg stappet avrevne biter inn i kjeften nesten før jeg hadde svelget den forrige. Det kan ha vært fordi jeg var sulten, og det kan ha vært fordi det smakte ok tross tyggemotstanden, men det er mest sannsynlig at det var gammel vane og en viss glupskhet selv ikke en streng oppdragelse har fått bukt med.
*
Da jeg rundet hjørnet og skimtet de to løvene utenfor Stortinget, merket jeg at bollen liksom hadde vunnet. Det var som en trojansk hest som buktet seg av ren glede over å ha lurt seg inn i kroppen min. Kroppen reagerte med å begynne å hikke i protest. Lydene som kom ut, minnet litt om hikking og litt om vrinskingen fra en liten ponni.
Særlig når jeg prøvde å snakke.
- Kan du sende vesken din gjennom? sa mannen som sto i skikkerhetskontrollen. Det var egentlig ikke et spørsmål. Det var en kommando.
- Vrin-hi-hikk! sa jeg. Han så opp på kollegene sine som om han ba dem om å være litt ekstra på vakt.
- Og jakken! kommanderte han.
Jeg gjentok den underlige lyden. Mens jeg tok av meg jakken, kom det en vakt og stilte seg et par meter fra meg.
Jeg smilte og hikket og smilte litt unnskyldende for sikkerhets skyld. Når man hikker og smiler samtidig, både ser og høres man rar ut.
- Hei! Den der må du også sende gjennom! sa den nyest ankomne vakten, og pekte på mobilen min. Akkurat da så jeg at jakken min lå og sluret på båndet. Den var ikke tung nok til å forsere gummiremsene som hang ned foran gjennomlysningsmaskinen.
Dette prøvde jeg å forklare på følgende måte: "Jakk-hikk-en kom-hikk-mer h-ikke-hikk vi-vrinskhikk-dere. Hikk". Heldigvis oppdaget jeg et plast-trau helt selv, og jeg stappet jakken og mobilen oppi trauet og dyttet det gjennom.
Etter dette ble jeg klarert og ansett som en tulling som kun er farlig for seg selv. En ganske presis beskrivelse, vil noen si.
*
For ikke å vekke ytterligere oppsikt, gikk jeg målbevisst, men ikke fort, til nærmeste toalett der jeg drakk vann fra vasken til den opprørske hesten var druknet og steindød.
Men. Kombinasjonen hukommelse som en gullfisk og veldig lyst på rosinboller, er dessverre ganske ubrukelig i mitt yrke der det noen ganger er helt avgjørende å sitte stille og holde kjeft.
For i det jeg steg inn i diplomatlosjen, snek hånden seg ned i vesken igjen. Hånden husker nemlig bedre enn hodet, og den visste at det lå en tredels bolle igjen der nede. Det var dessuten om å gjøre å svelge i en fart, for man kan ikke sitte og spise boller i losjen. Sånt er lite respektfullt.
*
Det siste jeg husker før den hikkende hesten gjenoppsto, var at jeg måtte huske å gå en annen vei tilbake. "Ikke gå forbi Bakefri igjen!" sa jeg til meg selv. Dessverre sa jeg det høyt, så det var bare meg som skjønte det, men i ettertid kan det ha vært like greit. "H-ikke gå forbi Bakefri-hikk" er jo ikke noe som ofte blir vrinsket der diplomater møtes, og selv folk som har tatt eksamen i å late som ingenting når rare ting skjer, glodde utilslørt.
Så jeg tok en omvei og svingte i stedet forbi Louis Vuitton. Der aksepterer de hikking så lenge det følger med et kred-hikk-kort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar