"Har du sett en bærplukker?"

Når noen prøver å overbevise meg om at jeg ikke trenger å være redd for bjørner, pleier de å si at bjørner bare spiser blåbær. Mitt motargument - som har virket helt til nå - er at evolusjonen hadde gitt bjørnen pinsettgrep hvis det var slik at de skulle stille sulten ved å plukke bitte små bær fra viltvoksende småkratt.

*

For et par uker siden kom jeg igjen opp i en diskusjon om livsfarlige rovdyr.  

- Er det én ting jeg tror på - i tillegg til at shopping er godt for meg og helt nødvendig for norsk økonomi - er det evolusjonen. Bjørner har digre pailabber med sylskarpe klør som er fullstendig bortkastet til all annen matsanking enn sau og folk, sa jeg.

- Har du vært i skogen noen gang, spurte han og smilte litt sånn lunt med øynene. Her var det en som ville meg vel. 

Jeg hater sånt.

Jeg sa at jeg selvsagt hadde vært i skogen! Hvordan skulle jeg ellers vite hva jeg snakket om? Herreguuud! 

*

Han var høflig nok til ikke å spørre om jeg hadde sett en bjørn, for da måtte jeg ha fortalt ham at jeg bare har sett bjørner på bilder, og det hadde jo mildt sagt redusert troverdigheten min noe.

- Har du sett en bærplukker noen gang, da? spurte han. Fremdeles rolig og vennlig. Ikke spydig på noen måte. En ren gentleman. Hyggelig og kjekk. Fryktelig irriterende. På grensen til ufint høflig og vennlig. "Har du sett en bærplukker," liksom. Pøh!

*

Jeg skulle akkurat til å si at norske jordbæråkre var fulle av bærplukkere hele sesongen, og rakk å si en femtedel av "Polakker, mener du?". 

Det ble "Pol ..." før jeg fikk et lite hosteanfall som var akkurat langt nok til at jeg kunne hente meg inn og si "Pol...itikere ..." (og så en tankefull, liksom intellektuell pause) "... Jeg var faktisk i Stortinget da rovviltforliket ble vedtatt."

Hæ? Er jeg kjapp i hodet, eller hva? Og litt important? "Jeg var i Stortinget" - hva gir du meg? Jeg håpet at han skulle tro jeg hadde hele folkets tillit. 

*

Han så litt bekymret på meg, men jeg tenkte at han bare var litt omsorgsfull med tanke på hosten min. Den var ordentlig tørr og rar. Jeg ble ganske rød i ansiktet også. Og litt svett. 

- Jasså, sa han med et lite smil. - Var det interessant?

- Svært interessant, løy jeg. Men ettersom jeg ikke husket mer enn at jeg den gang mente antallet fellingstillatelser var for lavt, penset jeg samtalen over på bærplukkere igjen. Nå var jeg ganske sikker på at han ikke tenkte på bærplukkere på to ben verken fra Norge, Polen eller andre land. 

- Der jeg kommer fra kaller vi slike redskap "bærpellære", ser du, forklarte jeg, og merket at jeg pyntet meg litt med bakgrunnen min fra Bamble, der man kaller gjørme for "sigasævvle" og tyggegummi for "koe". Jeg slo umerkelig om til litt bredere l'er.

- Bærplukkere - sånne som man har i hånden når man går i blåbærlyngen og høster bær - likner jo veldig på en bjørnelabb, sa han.

"Sånne som man har i hånden når man går i blåbærlyngen og høster bær," apet jeg inni meg. Han hadde ikke trengt å gni det inn. Han hadde ikke trengt å forsvare rovdyrene så inderlig og usaklig heller. Makan. Men så kom jeg på at han var innhabil. 

Han het Bjørn.

Sliten bærplukker I

Sliten bærplukker II