Jeg trøster meg med at jeg har en åpenbar fordel; for jo mindre man kan, jo mer kan man lære. Om ikke annet, er det en fin-fin teori.
*
I dag har jeg lært masse. Det gjorde jeg forsåvidt også i går og dagen før det, men i dag har jeg funnet ut en ting jeg har lurt på lenge. Det skal jeg komme tilbake til.
Siden jeg er så smertelig klar over mine mangler, er jeg også opptatt av å hjelpe andre som har det på samme måte. At de ikke alltid har den selvinnsikten som jeg har, bryr jeg meg ikke så mye om. Derfor hender det at jeg opplever en viss utakknemlighet når jeg misjonerer.
*
I natt bor jeg på hotell. Jeg sjekket inn rett over halv elleve, og planla et lett måltid på rommet.
Jeg ringte room service.
- Hei, det er fra rom ... gud vet hvilket, men det vet kanskje du?
- Ja, du ringer fra rom 736.
- Det kan stemme.
- Det stemmer.
- Fint.
- Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Kan jeg få et smørbrød med glutenfritt brød?
- Nei, dessverre.
- Hva med en hamburger uten brød?
- Nei, den menyen du ser på, stengte klokken ti.
- "Menyen stengte"?
- Ja.
- Ok, men har dere noe jeg kan spise som det ikke er gluten eller skalldyr i?
- Vi har kyllingsalat.
- Fint! Takk! Bare det ikke er krutonger i den ...?
- Hva er det?
- Brødbiter. Det er gluten i brød ...
- Nei, den er uten sånne kru...
- ...tonger. Da tar jeg en sånn. Og en Farris.
- Vi har ikke Farris.
- Ok, men det finner jeg kanskje i minibaren?
- Nei, der har vi bare vann.
- Vann må gå bra. Jeg overlever.
- Greit. En kyllingsalat til 736, altså.
- Ja, uten krutonger.
- ... ja ...
*
Jeg åpnet minibaren. Der sto det to øl, to Solo, to Pepsi og to Pepsi Max. Jeg tok sikte på springvann.
Bare minutter etter banket det på døren. Jeg sjekket kikkhullet før jeg åpnet. Sånt kan jeg. Sånne sikkerhetsgreier. Mye fordi jeg er en pyse.
Utenfor sto det en mann med en plasteske som antakelig bare virket fristende fordi jeg ikke har spist annet enn en halv banan og tre nøtter siden frokost klokken halv syv. Jeg minner om at jeg ikke kan fordra banan.
*
I tillegg hadde han en Farris. Jeg kjente at jeg ble litt lykkelig.
Jeg åpnet plastboksen ... og fant ut at kunnskapsnivået til mannen som tok bestillingen min var pinlig lavt. Esken var halvfull av pasta. Det er gluten i pasta. Sannsynligvis omtrent 99,9 prosent. Cirka.
 |
| Jeg kunne ha dødd. I alle fall hvis jeg hadde spist plastesken. |
Jeg ringte mannen igjen.
- Hei, det er fra 7-3-6. Husker du meg?
- Nei.
- Jeg bestilte en kyllingsalat og vi snakket om at det ikke skulle være krutonger i den, fordi jeg ikke tåler gluten. Husker du det?
- Hva da? Kru .. hva?
- Krutonger. Brødbiter.
- Men det er ikke brød i salaten!
- Nei, men det er pasta.
- Ja.
- I pasta er det gluten.
- Ja, vel?
- Når noen ber deg om en glutenfri salat, må du ikke gi dem verken brød eller pasta, ok?
- Ok, ha en god natt!
- Oh, my Good!
- Go ... hva?
- God natt.
*
Jeg har gjort misjonsjobben min. Jeg har i alle fall gjort så godt jeg kunne. Og jeg hevet ikke stemmen. Slik sett har jeg også bevist at jeg har lært noe.
Men så til Farrisen. Den hadde ikke skrukork. Det var en glassflaske.
Og så til det jeg alltid har lurt på, men som jeg nå har forstått.
*
Hvorfor har hotellrom ofte fastmonterte flaskeåpnere på badet? At de er fastmonterte, skjønner jeg, for folk stjeler jo hva som helst. Men på badet? Mat og drikke hører jo ikke til på badet, liksom.
Da jeg åpnet flasken, forsto jeg imidlertid poenget. For flasker med kullsyre har en tendens til å tømme seg nesten selv når man åpner dem etter at de har vært ristet i fem til ti minutter. Noe jeg må anta at denne var.
Og da er det greit at man oppholder seg på et våtrom.
*
En del av væsken traff badekaret, men det var jo bare nyttig.
God natt til alle. Jeg tar meg et bad i Farrisvannet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar