Ideen kom etter at jeg i ubalanserte ordelag hadde kjeftet opp min mann, min yngste sønn og bikkja. Hvilket beviser at det kan komme noe godt ut av noe som egentlig mest likner ren ondsinnethet. Jeg ser jo det nå. Etter å ha kjølt meg ned i over ett døgn.
Jeg har faktisk kjølt meg ned. Med vilje har jeg gått med kortermet bluse under blazer i hele dag. Og som ytterklær, brukte jeg bare et skjerf.
*
Ideen er en klagemur som snakker tilbake til deg. Smart, eller hva? Trikset er å kjenne kundene så godt at du balanserer responsen akkurat på riktig måte; målet er å holde en krangel gående så lenge som mulig. Det er selvsagt for at kunden skal få ut mest mulig aggresjon - og med det slippe å ta det ut på noen hjemme eller (gud forby) på jobb - men det er heller ingen ulempe at kunden ringer inn på et 820-nummer til ca 80 kroner i minutter.
Denne tjenesten burde egentlig vært administrert av staten. Som et mer politisk spiselig tiltak enn å blande lykkepiller i kaffeautomatene rundt om i landet. (Noe jeg er overbevist om at hadde vært lurt.)
*
Bare for å illustrere: I dag har jeg tatt sol på Røa. La meg nevne alle de potensielle (ok, si reelle) irritasjonsmomentene jeg identifiserte fra jeg gikk inn der solen alltid skinner og til jeg kom hjem. Der solen ikke skinner fullt så ofte, fordi jeg oftere er en tordensky enn en solstråle.
1 Jeg ble møtt av et skilt som sa at litt sol var bra, men at mye sol ikke var bra.
Den går jeg rett og slett ikke på. Hvis noe er bra i små doser, må det være enda bedre i større. Det har jeg ment siden jeg var fire år og bare fikk én skje tran hver kveld. En natt ble jeg fersket mens jeg tok en flaske på styrten, og av sjokket som fulgte da min mor rev flasken ut av mine små barnehender, fikk jeg en diare som varte i mange dager. Skikkelig dårlig gjort.
2 Selv om det står "Skofri sone" og alt er tilrettelagt for at man skal plassere skoene i låsbart skap, var det selvsagt en dust som trampet rett inn. Fordi gulvet nå var fullt av søle og skit, kunne ikke jeg ta av meg heller. Men det var hans skyld.
3 Da jeg kjørte ut av parkeringsplassen og blinket til venstre, sneglet køen seg forbi oppover mot krysset. Minst ti biler kunne sluppet meg gjennom til den bilfrie filen jeg skulle i, og de hadde ikke tapt et sekund. Til slutt ble jeg så sur at jeg bare kjørte, og skremte opp pensjonisten som måtte stoppe for meg såpass at han nesten gikk ut av bilen. I alle fall så jeg i bakspeilet at døren gikk opp.
Det streifet meg at han ble så redd at han holdt på å dø og at det var derfor han gjorde noe såpass dumt som å åpne bildøren midt i trafikken (for å få hjelp, liksom), men her slår den utvidede Darwin-teorien inn (utvidet til også å gjelde mennesker som tilsynelatende har rukket å reprodusere seg): Hvis man er så trang i nøtta at man dreper seg selv i en kø som går i 20 kilometer i timen, så be my guest.
4 Nedover fra Røa til Majorstua, lå jeg bak en IDIOT som stoppet for fotgjengere selv om det ikke var rødt lys. ÆÆÆÆÆ. Jeg sier ikke mer i frykt for å bli anmeldt for grove trusler.
5 I Sørkedalskrysset lå det en knøttliten, rød Renault ved siden av meg. Jeg kunne se at sjåføren kom til å prøve å kjøre om kapp med meg, men et blaff av fornuft sa meg at jeg var trygg nok på meg selv til å la ham vinne. Uheldigvis kom dette blaffet litt sent frem til det høyre benet, og jeg ledet til vi kom til Heggeli forretninger, men da slapp krampen, og tyttebæret presset seg inn i den 200 meter lange lommen foran meg. Dust.
6 Ved NHO-bygget skulle jeg til venstre i krysset. Tålmodig ventende på at lyset skulle bli så gult at motgående trafikk stanset og jeg kunne skynde meg over, opplevde jeg for n'te gang at motgående billister er så usolidariske at lyset ble rødt når det endelig er plass til meg. Ved Colosseum mente sjåføren av en Maserati at jeg hadde vikeplikt for dyre biler som kom ut fra parkeringshus, men jeg psyket ham ut ved å se ut som et sinnsykt og ondt lykketroll som bare ventet på en anledning til å ta frem skademeldingen. Han presterte å TUTE da han la seg etter meg. Jeg har aldri vært nærere på å ta med meg et nøkkelknippe og hilse på mine medtrafikanter. Bortsett fra en gang i 2004.
 |
| Se, så pen lakk |
7 Da jeg rygget inn på parkeringsplassen min mellom min manns to biler, pep det så grenseløst infernalsk og provoserende i ryggesensoren at jeg bestemte meg for å gi faen. Det blir spennende for ham å se hvilken bil jeg traff. Jeg kan klare å treffe begge, hvis jeg bare legger rattet litt mer over neste gang. (Jeg bare nevner det med en gang, ettersom jeg vet at han kommer til å lese denne bloggen før han kommer hjem fra jobben. Kjære; det vil være direkte kontraproduktivt å gi meg dårlig samvittighet for en så liten detalj.)
8 Nesten hjemme. Jeg åpnet døren som går inn til heisen og møtte naboen. Som var i ferd med å fjerne et digert flyttelass fra heisen og ut i gangen. "Jeg flytter, jeg, ser du," sa han jovialt. "Fint," svarte jeg. Og glodde ham opprørsk inn i øynene. Ikke kom og si at jeg ikke tar en fight når det er på sin plass! Pysa rygget imidlertid bort fra meg og jeg tok heisen hjem sammen med et vinstativ og en pappeske merket "Kjøken ting OG sove roms ting".
Da jeg oppdaget skrivefeilene hadde heisdørene lukket seg, men jeg tror han fikk med seg et par skriveregler. I versaler.
*
Etter denne mentalt slitsomme hjemturen, skulle man jo tro at jeg var temmelig utladet. Men nei. Det er jo ikke det som skjer. Dette har nærmest vært et forspill. Jeg vil ha mer!
Tenk om jeg kunne tatt opp telefonen og skreket usaklige beskyldninger til en akkurat passe provoserende idiot i andre enden! Jeg hadde gladelig betalt 100 kroner i minuttet! Og min mann hadde garantert ment at jeg endelig brukte pengene våre fornuftig.
*
Jeg har skværet opp med min sønn. Tror jeg. Jeg kan ikke be ham om unnskyldning, ettersom jeg har prøvd å lære ham at en unnskyldning ikke er verdt fem flate øre hvis den ikke etterfølges av endring i atferd, men jeg forklarte ham at den utløsende årsaken til at jeg klikket i vater, var at jeg oppdaget at han hadde spist opp iskremen jeg gledet meg til å dytte i meg da jeg kom hjem fra jobb.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar