Profesjonell martyr til leie

"Nå trenger jeg at du er litt snill med meg, for nå merker jeg at jeg er veldig hormonell," sa jeg. Og det synes jeg var ganske lurt å si, for vi kvinner kan ikke forvente at menn skal skjønne hvordan vi har det uten at vi sier det til dem. Vi kan ikke bare sitte i en krok og lide som martyrer. Vi lever i 2013! Nå må vi da ha lært å kommunisere!

"Hæ?" sa idioten.

"Jeg mener bare at du må vise litt ekstra forståelse, for jeg er så full av hormoner at jeg nesten begynner å grine," sa jeg.

"Hvorfor det?" spurte han.

Dusten.

"Jeg sa jo akkurat at jeg var JÆVLA HORMONELL!" skrek jeg og kjente tårene sprenge på.

Alt jeg ba om var at han skulle ta litt hensyn, også presterer den ufølsomme gubbjævelen å presse meg til å gå i detaljer om mitt innerste følelsesliv. Eller, kanskje ikke følelser, men i det minste mitt innerste hormonelle kaos.

*

Sånt er tøft! Og det bør menn forstå. Ærlig talt - jeg mener vi kan forlange at de skjønner såpass.

Til og med bikkja er mot meg. Han bjeffer på absolutt alt. Lyder, støvkorn, stemningsskifter ... Og hver gang han bjeffer, hopper jeg til. Så følsom er jeg.

*

Jeg er så vâr at jeg kan grine på kommando. Min egen kommando, faktisk. Jeg kan bare tenke på noe trist, så kommer jeg til å hulke som en bortkommen unge på IKEA. (Eller en litt veik mann på IKEA.)

Jeg kunne leid meg selv ut til begravelser!

Akkurat det er det marked for, tror jeg.

*

Tenk deg visittkortet mitt: "Birgitte Frisch, profesjonell begravelseshulker". Kult?

På reklameplakatene kan det stå "Er du en gjerrigknark? Er det ingen som liker deg? Bekymret for at ingen kommer til å felle en tåre når du dør? Ring meg! PS Høy prisklasse."

Det siste vil jeg gjerne ha med, for det synes jeg alltid er så fint når det står i boligannonser. Litt sånn "Dette er ikke for hvem som helst, altså."

Det gir akkurat det eksklusive preget jeg er ute etter. Jeg skal jo bli rik av dette; Det er pensjonsplanen min. Alle - særlig hormonelle kvinner - bør ha et bevisst forhold til pensjonen sin. Vi er - av åpenbare grunner - en utsatt gruppe. Vi burde egentlig organisert oss, når jeg tenker meg om.

Firmaet skal hete "Taarer.no" for alt er jo på nett for tiden. (Organisasjonen vår kan hete "Dumpet_og_forlatt_av_en_dust_bare_fordi_jeg_var_litt_sur.no".)

Trist som faen

Fordelen ved å selge et produkt som skal leveres etter kunden er død, er jo at jeg må ta betalt på forhånd. Det forstår jo alle. Ulempen er at jeg bare kan levere enkelte dager hver måned, men det vet jo ikke de som dør. Og jeg tør vedde på at de ikke bryr seg.

Dessuten kommer de etterlatte fattiglusene til å begynne å grine når jeg forteller dem hva jeg tjente.

Mission accomplished. Hvem som griner, er jo egentlig likegyldig.

*

Selvsagt blir jeg avbrutt i mitt lykkelige lille tenkte forretningsimperium. "Blogger du, eller?" spør han.

"Ja!" svarer jeg. Littegrann aggressivt, kanskje. Men han ba om det.

"Er det meg som får unngjelde igjen?" spør han. Jaggu er han selvopptatt!

"Nei, tenk! Jeg skriver om en lur forretningsidé," svarte jeg. Men tror du ikke han begynte å snakke om forbruket mitt? Og jeg som nesten ikke har shoppet på evigheter!

Koneplager. Det er det han er.