I tillegg har jeg spist én kokosbolle med marsipanbunn og drukket fire glass appelsinjuice.
*
Jeg er glad i verden og superenergisk. Høy på meg selv og sukker. Mest på sukker. Det å være høy på egen fortreffelighet fører sjelden til at hendene skjelver. Tross lett sukkerrus, representerer jeg normalen. To av hyttas tre tobente beboere sover.
Man skal ikke sove midt på dagen når snøen lokker og temperaturen er fem pluss. Man skal ut på tur. Eller være effektiv innendørs.
*
Den ene er tenåring, så han er unnskyldt. Han har blitt tvunget med på hyttetur og det vil ikke falle meg inn å mase mer på ham. Denne kua har ikke glemt hvordan det var å være kalv.
Den andre har sovnet i stolen han satte seg ned i "før jeg stikker ut på ski". Jeg vinner ikke mye penger hvis jeg satser på at det blir skitur med hodelykt i dag også.
Hyttas eneste (så vidt jeg vet) fibente er helt gal. Han piper og skraper på dørene. Han vil ut. Til tross for to turer før klokken ett, vil han ut. Jeg mistenker at det finnes en tispe med løpetid et sted på hyttefeltet.
Nå står han i sofaen og later som det er noe farlig utenfor. Han håper at jeg skal la meg lure og ta ham med ut.
Men for det første vet jeg at han ikke er høy nok til å se over snøskavlen utenfor og for det andre ville jeg boltet dørene og hentet en kniv hvis jeg trodde han hadde rett. Han er ikke så smart, stakkars. Men han er jo bare en hund.
*
Jeg bestikker Whiskey - som den firbente heter (han er oppkalt etter et familiemedlem) - med en tyggepinne. Den tar han med seg inn på soverommet, og så er også den støykilden borte. For en fantastisk lyd! Stillheten, altså. Det eneste jeg hører er klapringen fra tastaturet, men så fort jeg stopper å skrive er det som fraværet av lyder er det eneste som eksisterer.
Det går opp for meg at jeg ikke engang hører min mann sove. Akkurat det er litt bekymringsfullt, så jeg går bort til ham og klyper ham hardt i nesen. Han slår etter meg i søvne, men han treffer ikke. Det virker som han tror jeg er en litt irriterende flue. Som hevn og for å være helt sikker på at han ikke er død, vrir jeg stortåen hans hardt rundt.
Dessverre førte den omsorgsfulle undersøkelsen min til at han snudde på hodet, og nå hører jeg at han sover igjen.
*
For sikkerhets skyld finner jeg frem Norsk Luftambulanses nødplakat som angir eksakt posisjon dersom uhellet skulle være ute litt senere.
På baksiden av plakaten står det en rekke punkter man kan sjekke hvis man har mistanke om at noen er alvorlig syke:
- Redusert bevissthetsnivå. Pasientene reagerer ikke på tilsnakk eller smertestimulering (check)
- Blå lepper eller blå ansiktsfarge (nja ... det begynner å bli mørkt, så jeg holder den åpen)
- Skader eller smerter i område rundt brystet (tror ikke det)
- Pustevansker (absolutt ikke)
- Kramper som ikke går over (neppe)
Og så:
- Snorkende pustelyder
Det er visstnok "et vanlig tegn på bevisstløshet"!
Skal jeg både bekymre meg om han er i ferd med å dø fra meg og irritere meg over at han bråker? Er det fare på ferde uansett om han bråker eller er lydløs?
*
Jeg merker at jeg blir lynende forbanna. Vet disse Luftambulansemenneskene hva de har gjort med ekteskapet vårt nå? Vet han som ligger der borte i stolen hvor tynt han ligger an? Bare det at han sover så eitrende bekymringsløst når jeg sitter her med puls på 180 og hodet fullt av redsel for å bli en ung (relativt sett) enke? Hvordan KAN han? Jævla idiot.
Jeg veksler mellom å tenke "samma faen" og å ringe 113. Mest av alt lurer jeg på hvor det ble av det gode humøret mitt.
*
Det slår meg at stillheten er påtrengende masete og at jeg har godt av å komme meg ut en tur. Jeg tar med meg Whiskey og resten av snopet fra i går. Ellers er det vel borte når jeg kommer tilbake, takket være de to grådige søvngjengerne jeg bor sammen med.
I det jeg går ut, smeller jeg døren aggressivt igjen. Og får et digert snøras i hodet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar