Man trenger ikke være to

Min kjære skryter til stadighet av at han er anarkist. Det er litt søtt. For der andre anarkister sier "Fuck staten" og går på rødt lys bare for å demonstrere, sørger min mann for å følge alle lover og regler til punkt og prikke. Kanskje bortsett fra når han kjører bil. Pluss at han noen ganger løper over veien på steder der det ikke er lagt til rette for fotgjengere.

Når jeg minner ham på at det er forholdsvis langt fra Stein Lillevolden til Stein Jacob Frisch, fnyser han opprørsk og gir meg en lekse som enten handler om bilavgifter eller skatte- og avgiftssystemet generelt. Når han trekker pusten, pleier jeg å smette inn at Stein Lillevolden har hår og dessuten en velbrukt, sort skinnjakke. Det er som å snakke til en nedtagget vegg.

*

I dag tidlig begynte han å rakke ned på byråkrater før jeg hadde fått i meg frokosten. Det er SVÆRT dårlig timing. Hans syn på oss byråkrater, er at vi jobber på heltid med å legge kjelker i veien for ham og andre som betaler lønnen vår. 

Jeg gadd ikke gå veien om det pedagogiske. Normalt pleier jeg på en spøkefull måte å minne ham på at de pengene jeg tjener sikkert kommer fra skatten han betaler, men siden vedlikeholdsbudsjettet på hans biler er såpass stort som det er, burde han være glad for hver krone jeg drar inn uansett hvor den kommer fra.

Men ikke i dag. Jeg ga ham en overhaling allerede før han var ferdig med den første setningen. Jeg vet jo hva som kommer. Jeg vet hva som kommer allerede før han begynner å snakke. Jeg ser det på rynken i pannen.

*

«Jeg er så FORDØMT lei av at du rakker ned på meg og kollegene mine!» sa jeg. «Så lenge du velger å leve i et demokrati og et ordnet samfunn som vårt, må du akseptere at det er en del mennesker som er ansatt for å administrere!»

«Bpb! Hhmpb!» sa han defensivt. Å, så irritert jeg blir når han snakker tilbake på den måten.

«Vi gjør så godt vi kan, nemlig!» ropte jeg. «Og det er forbanna irriterende at du – som nyter godt av alt Norge har å by på – står der og bitcher! I underbuksa!» la jeg til. Men jeg tenkte i det samme at det ikke hadde vært noe bedre om han hadde fått på seg dressen.

For han går nemlig ikke i steinvaskede, trange, sorte jeans. Det nærmeste han kommer anarkiuniform er en sort lue som han insisterer på å ha på seg når han jogger. Men det får ham til å se ut som en bankraner mer enn en revolusjonær motstander av det moderne samfunnet.

Etter ti minutters krangling gikk det opp for meg at det bare var jeg som hadde snakket helt siden jeg avbrøt ham midt i en setning.

De som mener at man må være to for å krangle, tar beviselig feil.

Men når man danser tango er det en fordel å være to