- En trikk, takk!

Scenen er som følger: Jeg står i Majorstukrysset og venter på at det skal bli grønt lys. Jeg fryser. Veldig. En liten, eldre dame kommer bort til meg. Hun har på seg en grønnrutete, litt stor jakke som kanskje kan ha tilhørt en tømmerhugger. Hun ser ut som hun er vant til å gå langt. I frisk luft. Med sekk.

*

- Hvor finner jeg Majorstukrysset? forlanger hun å få vite. Jeg svarer at vi begge så og si står midt i det. Dette er hun sterkt tvilende til: - Jeg skal ta trikken, sier hun i det en blå diger sak på skinner sneier oss med 30 centimeter. - Du mener en sånn? spør jeg. Ikke frekt. Bare hyggelig. Nesten varmt. Selv om jeg er kald. Veldig kald.

- Nei! snøfter hun. - Den jeg skal ha er rød.

Jeg tar ikke trikk eller t-bane så veldig ofte, men jeg er helt sikker på at sist gang jeg tok t-banen - som av en eller annen grunn går fra å hete t-bane til å kalles trikk i det den ankommer Majorstua stasjon på vei vestover - så var den grå.

Jeg vurderer å forvirre henne enda mer ved å si det, men lar være og peker i stedet på det hvite skiltet med den blå T'en som lyser over t-baneinngangen på Majorstuhuset.

- Ser du skiltet med den blå T'en? spør jeg. Hun myser opp på meg og virker litt oppgitt da hun sier (med ryggen til Majorstuhuset) at hvis hun hadde sett et skilt, hadde hun ikke spurt.

Det har blitt grønt lys for lengst og nå blinker det. Jeg innser at jeg må vente på neste lille, grønne mann.

- Ok. Jeg kan følge deg til t-banen, tilbyr jeg. Uvanlig hjelpsomt til meg å være, men jeg tenker at hvis jeg er litt hyggelig med henne, kommer kanskje hennes oldebarn til å være hyggelig med meg når jeg står forvirret i et kryss og lurer på om jeg skal velge kollektivt. Det gjelder å se fremover.

- Hør her! Jeg skal til trikken! Er du i det hele tatt fra Oslo? sier den godt kledde damen. Jeg vurderer å kjøre henne dit hun skal hvis jeg bare får varmen i meg. Jeg er tross alt bare 200 meter fra garasjen min.

- Nja, strengt tatt er jeg vel ikke det ... jeg er fra Telemark, sier jeg og tenker stolt på bunaden min. Før eksosen fra en trailer minner meg om grenlandsluften og utallige luftveisinfeksjoner i min harde barndom.

- Du er fra TELEMARK? Dere har vel ikke trikker der?!
- Nei, men jeg ...
- Da vet du jo ikke NOE! spytter hun mer enn hun snakker.

*

Jeg spurtet over på det første grønne lyset jeg så. Det ble en 20 meters omvei hjem, men etter å ha bodd i Oslo siden 1996, fant jeg heldigvis frem.

Oslo, mitt Oslo