Kjoler, kvaler, kjendiser. Og kor.

Tidlig i tenårene drømte jeg om å bli kjendis. Noen sanger forsto jeg imidlertid tidlig at jeg ikke kom til å bli. Etter å ha fått rare blikk fra både dirigenten og andre sangere i metodistbarnekoret Lyset, skjønte jeg at jeg bare måtte late som jeg sang hvis jeg ikke skulle bli pælmet rett ut på den hjemmesydde buksebaken min.

Og det ville jeg jo ikke. Det ville vært et sosialt stigma jeg allerede som syvåring forsto at jeg burde unngå. Derfor gapte jeg ordløst i Lyset i tre-fire år før jeg så det meningsløse i det og sluttet frivillig. "Ok, Birgitte," sa dirigenten da jeg leverte min muntlige oppsigelse. Fremdeles mener jeg at hun kunne ha latet som hun var litt lei seg.

*

At man som barn og tenåringer kunne bli kjendis via tv, var et konsept vi ikke fikk noe forhold til før programmet Halvsju begynte å gå på slutten av 70-tallet. Hvis noen hadde fortalt oss om programmer der man hentet inn hjernedøde ungdommer fra gata og stengte dem inne i et hus i flere uker mens tv-kameraene sendte 24/7, hadde vi ledd så fælt at vi hadde rullet rundt på gulvet mens vi lo.

Først flere tiår senere skulle slike latterkuler kalles ROFL.

*

Mitt lange liv og hardt opparbeidede livserfaring gjør at jeg ser flere ulemper enn fordeler ved å være superkjendis. Fordelene er naturligvis at man sannsynligvis aldri trenger å betale full pris for klær, sko og smykker, men ulempen er flere millioner par øyne som nådeløst gransker alt du gjør, alt du sier og alle rynkene du har pådratt deg.

Hvis jeg noen gang skulle ha tvilt, har årets utdelingen av årets Grammypris vaksinert meg mot et hvert ønske om berømmelse.

*

I år hadde arrangørene av prisen bestemt seg for å stanse den ukritiske, sanseløse og økende bruken av naken hud på den røde løperen. "Nok er nok!" sa en eller annen "De blir jo bare mer og mer nakne, disse damene. Vi må stoppe dette før noen stjeler klærne til Eva mens hun bader!".

Her er to dansker i Adam og Evas drakt

Men tenk deg selv. Hvis du visste at du skulle skride opp den røde løperen, at alles øyne og fotolinser var rettet mot deg og at selv det styggeste bildet som kom til å bli tatt av deg den kvelden kom til å leve til evig tid på Internett ...

... da hadde du sikkert gjort deg litt ekstra flid med både kjole, hår og negler vil jeg tro. Du hadde antakelig husket å barbere både legger og armhuler også - særlig etter at Julia Roberts glemte det da hun skulle reklamere for filmen Notting Hill.

Noen mener at hun slo et slag for kvinnefrigjøringen. Hahahah!

Jeg skal vedde på at du hadde forberedt deg i månedsvis! Og hva om du hadde funnet den perfekte kjolen - akkurat den kjolen som fremhevet det beste ved deg - også plutselig dumper det et brev ned i postkassen din der det står "Kjære du som er invitert til å gå på den røde løperen. I år får du vær så god å dekke deg til. Vi ønsker ikke at arrangementet vårt skal utarte til å bli et slags nakensirkus, så du har å te deg."

Hadde du blitt litt usikker da, tror du? Det hadde jeg. Neste gang det streifer meg at det hadde vært artig med litt oppmerksomhet fra hele verden, skal jeg tenke hardt på hvilket press de damene lever under. 

Tenk på det neste gang du kjøper Se og Hør eller plukker med deg VG fordi forsiden preges av en stakkars kjendis. La være. De har det tøft nok som det er om ikke du også skal bidra til en industri som endevender livene deres.

*

Jeg har minimalt med erfaring fra røde løpere. I den grad jeg har gått på rød løper, har jeg enten gått feil eller kommet snikende etter vedkommende som den røde løperen var lagt ut for - bærende på en kåpe, en veske eller noen viktige papirer. Motepressen har aldri vært til stede. Takk og lov.

*

Men jeg har likevel masse erfaring fra å planlegge hva jeg skal ha på meg. La meg gå i detalj.

I forrige uke skulle jeg på en middag i regi av jobben. En kollega skremte vettet av meg ved å fortelle at man forventet en viss standard, og han antydet lange hansker. Denne forventningen plaget meg i så stor grad at jeg kan ha inkludert samtlige av de jeg kom i kontakt med de siste to ukene før middagen i mine kvaler. 

"Ta den lille sorte," sa en. Siden jeg har ni små sorte - tolv hvis man regner med små sorte som inkluderer litt hvitt eller rødt - var det ikke noe hjelp i det. Etter å ha jobbet nesten fulltid med kjoleprosjektet, sto jeg igjen med to alternativ. Begge ermeløse og knekorte. Og ubrukte. Jeg pakket ned begge.

*

En kollega var konsulent i siste innspurt, og etter å ha prøvd begge, var vi enige om at den sorte blondekjolen skulle vrakes til fordel for en sak fra den japanske designeren Yamamoto. Men så fikk den japanske kreasjonen stryk fra en av mine mannlige kolleger som sa rett ut at det så ut som jeg hadde tatt på meg en sekk. Og dermed ledet blondene igjen.

Iført sorte blonder foran speilet på hotellrommet oppdaget jeg imidlertid at det tøt ut ett eller annet over armhulen. "Kan det ha vært en pupp?" spurte en venninne da jeg fortalte om kaoset. Og det kan det selvsagt. 

Blondene ble vrengt av og sekken kom på.

* 

Siden det var nokså kjølig under middagen, satt jeg tullet inn i et digert sjal fra jeg kom til jeg gikk. At ingen kommenterte at jeg gikk kledd i en sekk, kom kanskje av at ingen så den. Jeg kunne sagt "perler for svin", men jeg er rett og slett ikke helt sikker på hvem som ville vært svinet.

Da et par kolleger spurte om det ble en sen kveld, og jeg svarte at vi kom klokken syv og gikk klokken halv elleve, ristet de på hodet og sa at tiden man brukte på å planlegge antrekket man skulle ha på seg burde være langt under halvparten av den tiden man bar antrekket, og ikke omvendt.

For å slippe mer mas om den overprisede sekken, sa jeg at de hadde et poeng.