Slipp kjepphesten fri, det er vår

Kanskje forholdet ditt til hester er litt anstrengt i disse dager, men hva med kjepphester? I gamle dager - riktig gamle dager - var det en fyr som avsluttet alle talene sine med at han oppriktig mente at en tunisisk by som het Kartago skulle jevnes med jorden. Han fikk viljen sin tre år etter han døde, og så en gang til cirka 700 år etter det igjen.

Det er ikke sikkert at masekoppen hadde innvirkning på Kartagos skjebne - det vet jeg ikke noe om - men han ble i det minste berømt på grunn av den evige gnagingen sin. Jeg vil ikke anbefale metoden til andre, men hvis du har en kjepphest, mener jeg du bør la den gå nokså fritt.

Man skal ikke legge så mange bånd på seg. Spesielt ikke hvis det er noe man mener inderlig. 

Her må jeg legge til at du blir nødt til å holde deg innenfor norsk lov og nedarvet folkeskikk, hvis ikke får du i alle fall ikke min støtte. Men så lenge du oppfører deg, heier jeg deg frem. En lidenskap er en god drivkraft. Nesten uansett hva det er. Dessuten er det ganske attraktivt.

*

Det med attraktivitet er ikke absolutt, men hvis du er en god formidler, kan selv frimerkesamlingen din bli interessant. Min kjære elsker amerikanske biler, og selv om jeg ikke er det minste interessert i biler, så må jeg jo innrømme at han får et heldig lys over seg når han setter i gang og forteller om årganger, matching numbers og dreiemoment. 

Hvis han samtidig masserer meg i hodet, er han nesten uimotståelig. (Men jeg vil jo ikke forstyrre ham, så jeg ligger musestille.)

*

Jeg sto litt langt bak i køen da hobbyer og interesser ble delt ut, og da jeg kom frem var det bare "bretting av plastposer, håndklær og stryking" og "orddeling og annen rettskriving" igjen. Jeg tok dem, men har til dags dato aldri klart å sjarmere noen med verken tellekanter eller objektsformer.

Til tross for min interesse for substantiver, har jeg alltid tenkt at en kjepphest bare var noe barn brukte til å leke med. Og etter hvert som jeg ble eldre og mer kynisk, begynte jeg av en eller annen uforklarlig grunn å forbinde kjepphester med hekser. 

*

At "kjepphest" har hatt en overført betydning, har ikke slått meg. Ikke før i dag.

Jeg satt i et møte og fulgte med på det som ble sagt med ett øye og ett øre, mens jeg noterte ned ting jeg måtte huske, og hadde resten av oppmerksomheten min rettet inn mot mailboksen på telefonen min. Alt gikk fint inntil en av dem som snakket i munnen på hverandre sa noe med en kjepphest. "Hæ?" tenkte jeg og lurte på om samtalen hadde snudd fra avansert og seriøs politikk til leker for små barn. Eller hekser og kjøretøy.

Men nei, da! 

Her snakket vi om kjepphester i overført betydning, og det skjer visst stadig vekk. Når jeg tenker meg om, er det nok ikke leketøy folk normalt har henvist til når de nevner hest på kjepp. 

Jeg må ha gått glipp av vanvittig mye. Og sannsynligvis sagt mye dumt.

*

Min kjepphest har vært et rent transportmiddel når jeg har dagdrømt at jeg fløy avgårde til Bloksberg. Jeg trives i lang, sort kjole og spiss hatt. Jeg er ikke ond, men du bør ikke kødde med meg. Dessuten liker jeg å fly.

En litt mer forfengelig kollega (vi liker ikke henne så godt)

Jeg skammer meg ikke for min krokete nese, og jeg skammer meg ikke for å ha vært litt treg i oppfattelsen når det gjelder bruk av ordet kjepphest. 

Jeg synes alle skal være åpne med sine lyter og mangler. Det er jo bare sånn vi kan få aksept og forståelse, vi som er litt annerledes. Når jeg tenker meg om er det nok åpenheten som er min abstrakte kjepphest.

Hva er din?