Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 14. april 2013

Nesten nød

Nødshopping er ikke for nybegynnere. Særlig ikke når man er i et land der ingen skjønner de enkleste norske ordene. Eller engelske, for den saks skyld.

For å ta forhistorien helt kort:

  • Jeg er i Chile
  • Her er det 30 varmegrader
  • Skoene mine holder meg varm i 15 minus
  • Kåpen min er også varm
  • Jeg stinker noe jeg tror kan minne om et fjøs
  • BAGASJEN MIN ER I BRASIL
På vei fra Brasil til Chile

Jeg trengte alt. Fra innerst til ytterst, noe som også inkluderte diverse kremer og parfyme.

Et par ting til - og dette må du huske hvis du noen gang skal til Santiago de Chile:
  • Drosjene tar ikke kredittkort
  • Du kan bare glemme å veksle til chilenske pesos på Gardermoen
Jeg irriterte meg høylydt over kjerringa som ikke bare sto kloss inntil bagasjebåndet, men som til og med markere revir med foten. Jeg angrer kanskje litt på at jeg kalte henne en "forbanna breiræv", for det kan hende at Universet hevnet seg på hennes vegne ved å ikke levere ut kofferten min.
*

Jeg fremsto så desperat (og antakeligvis stinkende) da jeg ankom hotellet, at de tilbød meg bil med sjåfør for å frakte meg til et sted jeg kunne bruke kredittkortene mine. Jeg skulle til å falle consiergen takknemlig om halsen, men da jeg nærmet meg, så jeg en liten rynke komme til syne ved neseroten hans, og jeg ble igjen minnet om at den siste gangen jeg dusjet var klokken halv seks fredag morgen.

*

Santiagos største shoppingsenter likner egentlig litt på Sandvika Storsenter en dag i november. Bortsett fra at det ikke pleier å være 30 varmegrader i Sandvika på den tiden, selvsagt.

Sjåføren min - som snakket det internasjonale fingerspråket - og jeg - som heldigvis også snakker flytende finger - avtalte å møtes igjen etter to timer. Jeg hadde altså to timer på meg for å kjøpe alt jeg trengte i hele verden. 

*

Det er jo fysisk umulig, tenker du nå. Og jeg er tilbøyelig til å være enig.

Tenk deg Sandvika Storsenter - eller et hvilket som helst kjøpesenter i november. Så fjerner du julepynten og all reklame for marsipan og pepperkaker. Du kan erstatte Musevisa med vanvittig høy musikk av Justin Bieber eller noe annet deprimerende, og hva har du igjen da? 

Jo: Vinterklær. 

*

Det var vinterklær over alt. Mørke farger, tunge stoffer. For i Santiago forbereder de seg på kulde og vinter på denne tiden, nemlig. Og det frister IKKE å kjøpe ulljakker og vintersko når man tråkker rundt i svett saueskinn. Ikke rutete tømmerhuggerskjorter heller, noe det merkelig nok var i et hvert utstillingsvindu. 

Men det var toalettartikler som hastet mest, derfor pustet jeg dypt og gikk inn i et av de største parfymeriene jeg har vært i. Men hadde de Calvin Kleins Obsession for women? Nei. Mente damen at jeg burde teste ut den mannlige versjonen av parfymen? Ja, det kunne virke sånn. Skjønte hun at jeg sa "spytt ut tyggisen, din dumme ku"? Det ser jeg ikke bort fra. Men det som røpet meg var nok tonefallet.

*

Da jeg etter gjentatte ydmykende forestillinger der jeg strakk høyre arm i været og brukte venstre hånd til å lage "rulle deodorant under armen"-bevegelser, fant ut at jeg måtte på et apotek, og ikke et parfymeri, for å få tak i svettedempende midler, fant jeg et menneske som forsto det engelske ordet for apotek, og som til og med kunne fortelle at apoteket lå i etasje minus 1. 

*

Jeg tok rulletrappene ned og passerte andre ... og første etasje. Jeg lurte på om de hadde en etasje som het null. Det hadde de ikke. Etasjen under første het PB ... Etter å ha antastet fem mennesker, tvang jeg en til å leie meg inn i en butikk der de hadde noe jeg kunne bruke.



Tid for mer spennende shopping; Jeg stupte inn i den butikken som hadde de lyseste klærne, og fant en oransje, ermeløs, strikket kjole i et slags 20-tallssnitt. Jeg trodde jeg var kommet til himmelen da jeg fant et par brune sko med oransje hæl som matchet. Kjolen var perfekt (det betyr at jeg så tynn ut i den) og skoene hadde jeg kjøpt selv om de var ett nummer for små.

Ør av lykke og min egen kroppslukt, gikk jeg til kassen. Jeg skjønte hvert ord damen sa da hun forklarte på flytende spansk at kortautomaten var ødelagt. Nå kan det hende at jeg fikk litt hjelp til forståelsen da jeg oppdaget at kortautomaten lå med buken i været og ble klådd på av en skrutrekker, men poenget er at jeg skjønte det.

Og damen skjønte at jeg trengte å ta ut penger i en fart.

Det damen ikke visste, var at ingen kortautomater på Santiagos største kjøpesenter var villige til å akseptere noen av mine kort, men det vet jeg, for jeg har prøvd dem alle. Men ett eller annet sted i denne byen må jeg da klare å ta ut 280.000 pesos, og da er kjolen og skoene mine.

Hilsen Gollum


Heldigvis hadde ikke de andre butikkene problemer med kortautomatene sine.
Heldigvis for dem og heldigvis for meg.

1 kommentar:

  1. Guri meg for en shoppingrunde. Fortsatt god tur :-)

    SvarSlett