Stokk dum

Jeg hadde trukket kølapp og sto og ventet på at det skulle bli min tur. Jeg har alltid vært god til å stå i kø hvis jeg har vært i godt humør, men i dag var jeg ikke det. På tross av mitt dystre sinn og morderiske tanker, tok jeg meg kraftig sammen. Jeg er jo ingen tenåring lenger, og selv ikke de mest hormonbefengte fjortisene har lov til å oppføre seg som troll.

Så da jeg så en gammel dame streve med den tunge inngangsdøren og nesten bli delt i to da den var for tung for henne å holde åpen lenge nok til å komme seg innenfor, bestemte jeg meg for å være snill med henne hvis hun overlevde den innledende runden med giljotinen. Begrepet "snill" betyr i dette tilfellet "ikke slem". Jeg ser at det bør forklares.

Hun kreket seg ned de to trappetrinnene mot skranken. Hun klarte også det uten å brekke noe, og jeg ventet på å flire av (inni meg) at hun ikke skulle skjønne opp og ned på kølappmaskinen. Men hun gikk rett forbi den og stilte seg opp for å lete frem et eller annet fra håndvesken som var en rimelig utgave kjøpt på 60-tallet. Samme eier siden, antok jeg.

*

Jeg er glad i kølappsystemet. Det er rettferdig for alle. Enten har du et nummer etter meg, og da må du vente til jeg er ferdig, eller så har du et nummer før meg, og da er det jeg som må vente.

Det begynte å bekymre meg at hun ikke hadde trukket kølapp. Det sto flere skilt rundt omkring som understreket at ALLE, absolutt ALLE måtte trekke kølapp UANSETT hva de ville. "Spørre om klokka? Trekk en kølapp." "Har du time? Trekk en kølapp." "Vondt et sted? Trekk en kølapp." "Må du på do? Trekk en kølapp." "Mistet tålmodigheten? Trekk en kølapp."

Med andre ord; se nå for helvete til å trekke en kølapp, din idiot.

*

Men damen med skaihåndvesken bare sto der og fomlet.

Jeg så selvsagt for meg de mest irriterende scenarioene:

1 Hun later som hun er forvirret og ikke skjønner at hun skulle ha trukket kølapp, og trekker senil-kortet for å komme foran meg.

2 Hun blir stående og rope at hun ikke hører så godt og at hun ikke vet hva "kø-la" er. ("JEG SA KØLAPP!" "Hva? Kø-la...?") Og så orker ikke hun som sitter bak skranken mer, fordi hun har innsett at det vil ta kortere tid å bare ekspedere det gamle skinnet enn å vente på at hun skal skjønne hva som blir sagt.

3 Hun legger fra seg vesken, stokken, hanskene og de tre bæreposene fra fiskebutikken, Baker Hansen og Krogh Optikk på disken mens hun sleper seg bort for å hente en kølapp som hun vil insistere på at er nok til å bli ekspedert selv om tallet er etter mitt.

Jeg må si jeg mislikte gamla en god del.

*

Men. Som sagt er jeg jo et voksent og presumptivt hyggelig menneske, så jeg tok meg selv fatt og ga meg et par moralske oppstrammere. "Det går faktisk ikke an å mislike et menneske bare på grunn av en manglende kølapp," sa den hvite figuren på skulderen min. Da den andre - den med antydning til horn - sa "Spark til stokken hennes, og se hva som skjer!" feide jeg ham ned på teppet og tråkket ham ned i møkka. Det er grenser for hva man skal gidde å høre på.

Siden jeg valgte den smale vei, gikk jeg bort til kølappmaskinen og trakk en lapp som jeg ga til henne. "Jeg tror du kommer til å trenge denne," sa jeg vennlig. Det var nummer 193. Jeg hadde 192.

Hun takket meg ikke, men de var helt greit. Jeg var inne i en god periode. Det eneste problemet mitt var at det klødde ganske mye på ryggen min.

Medalje til deg hvis du skjønner poenget med dette bildet

Hun begynte å vralte litt rundt omkring foran skrankene. Plutselig stoppet hun. RETT FORAN MEG! Akkurat som om hun ville markere at "jeg er foran deg i køen," liksom. Makan!

Jeg flyttet meg et par skritt mot høyre, for det var slett ikke mangel på plass i området. Hun flyttet seg også. Jeg gikk tre meter mot venstre. Hun hinket etter. Ikke pokker om jeg skulle komme før henne til skranken neste gang de byttet nummer, visstnok.

Jeg sto klar til å gi stokken hennes et velrettet kakk med støvlene mine. Ingen ville noen gang kunne bevise at det var meg som var årsaken til et lårhalsbrudd. På et teppe. På Frogner.

*

"191" ble det ropt. Jeg sto klar. Det var tre åpne skranker, og mitt nummer kunne bli ropt opp når som helst.

Og der! "192!"

Jeg kastet meg frem. Ikke så elegant, og nokså brutalt. Jeg brøytet meg vei som om det var vårsalg på kokosboller og Pradasko på en og samme dag. Jeg vant.

Da jeg snudde meg, sto dama og flirte. Gamle kjerringer nå til dags. De eier ikke oppdragelse.