Helt greit

Telefonen min nektet å gi seg; det var bare å våkne. Jeg tok den, og uttrykte en mellomting mellom en hilsen og et raut. Innringeren hadde lagt på. Like greit, tenkte jeg i det jeg så at klokken var litt over fire. Jeg hadde akkurat blitt nokså imponert over at jeg og hodet mitt hadde klart å tilpasse døgnrytmen allerede etter to netter, og sovnet igjen, da det ble klart at plageånden i andre enden ikke ville gi seg.

"Ring meg så fort som mulig" sto det i en sms. Så jeg ringte.

- Hei, det er Birgitte. Du ba meg om å ringe, kremtet jeg.
- Ja, det stemmer, sa fyren.

- Ja, du får unnskylde den grøtete stemmen min, men jeg er i Chile og her er klokken ikke fem engang, og jeg sov da du ringte, sa jeg.

Høflig. Som en invitasjon til at han kunne beklage og unnskylde og så kunne vi gå videre i samtalen med tilgivelse og harmoni. Men sånt drev ikke han med.

- Ja, det er greit, det, svarte han.

Greit? Det var ikke greit for meg! Og jeg blåste vel en lang og umusikalsk marsj i om det passet inn i hans liv. Han hadde vekket et villdyr, men han visste det ikke, stakkars.

Hjernen min har slettet en del av den videre samtalen. Antakelig for å redde siste rest av illusjonen om meg som menneskets nest beste venn.

*

Jeg sovnet etter en liten halvtime. Man sover godt på selvrettferdighet, det er først når man våkner skikkelig at man forstår at en sak alltid har to sider. Som for eksempel at fyren bare ville hjelpe meg med et problem jeg hadde i forrige uke.

Derfor sov jeg salig da telefonen ringte igjen. Før jeg tok den, så jeg at det bare var tre minutter igjen til jeg uansett skulle stå opp.

- Hvorfor er ikke du her? spurte min kollega.
- Fordi jeg ble vekket nå, og fordi det er fem kvarter til vi skal møtes, svarte jeg smørblidt.

Han prøvde å overbevise meg om at det bare var femten minutter til møtet vårt skulle begynne. Jeg sjekket klokken på mobilen igjen og var villig til å ta en fight. Først da jeg så at hotellets nattbordsklokke var enig med ham, demret det for meg at noen hadde køddet med tiden, men jeg tok det ikke innover meg før jeg sto i dusjen, og har vel egentlig enda ikke akseptert det.

*

Saken var nemlig at Chiles president har vedtatt at Chile skal utsette sommertiden. Dessverre har de ikke informert Apple om dette, og hver gang jeg skrur av dataroamingen (og det gjør jeg jo - for å spare penger) stiller klokken på iPhonen min seg tilbake til den tiden som hadde vært riktig hvis presidenten ikke hadde sagt noen ting.

Jeg kan røpe at jeg synes det var en usedvanlig teit beslutning. Man kan ikke bare bestemme at klokken skal være tolv når den egentlig er elleve selv om man er president. Selvsagt kunne jeg ønske at jeg også kunne gjort det - men da hadde jeg nok tatt ordentlig i og bestemt at det skulle være 4. juli fem-seks dager i året - men man kan altså ikke gjøre sånt selv om man er veldig glad i å få bursdagsgaver.

Så med dårlig skjult sarkasme spurte jeg hvem herr Sebastián Piñera trodde han var. Gud, liksom?

No ser eg atter slike fjell og dalar ...

Men så viste det seg at det ikke var tilfeldig at Piñera var president likevel. Han har tatt en tøff beslutning for et godt formål. Effekten av å utsette vintertiden fører nemlig til at strømforbruket reduseres betydelig, og det er ikke så dumt i et land som Chile. Særlig ikke for hovedstaden Santiago der smogen ligger som et lokk over byen hele året.

Det må være helt greit å være president. Helt greit.