Nye venner

Man kan ikke kritisere vikingene for at de trodde at jorden var flat. De hadde jo aldri vært oppe i et fly. Akkurat nå ser jeg ned på Hanover eller der omkring. Kanskje er vi allerede over Danmark. Ikke vet jeg. Det ser så likt ut alt sammen; Jorder, skog, hus og veier. Jeg kan ikke se noen mennesker, men det betyr at ikke at de ikke her der.

Og sånn er det med mye. Ting og egenskaper kan være til stede selv om du ikke ser dem, men hvis du er hyggelig og har et åpent sinn vil verden bli et bedre sted både for deg og andre. Ikke vær redd, jeg skal ikke begynne å snakke om engler og spøkelser. Det er så godt håndtert av andre.

*

Jeg vil snakke om vennlighet og nye venner. (Ja, det er ganske tynn luft her oppe, men bær over med meg.) 

I løpet av denne turen frem og tilbake til Chile, har jeg møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Jeg har stort sett snakket med mennesker som ikke skjønner hva jeg sier, men man kan kommunisere likevel. En av samtalene jeg hadde på norsk, kommer jeg til å huske lenge. Med stor glede.

Soloppgang over Santiago

I et av Santiagos største kjøpesenter møtte jeg Iliana. Hun forbarmet seg over meg da jeg lurte på hvordan jeg skulle forklare den ikke så innmari serviceinnstilte damen bak disken at jeg trengte en kam.

- Do you speak English? spurte jeg den ansatte.

Damen, som synes jobben hadde vært super hvis ikke det hadde vært for kundene, trakk på skuldrene og så på meg som jeg skulle vært et uinteressant innsekt. 

- But I do! kom det fra kunden som sto ved siden av meg, og etter det gikk handelen knirkefritt. 

*

Iliana kom fra Mexico, men hadde jobbet i Tyskland og USA, og nå hadde hun bodd i Santiago en stund fordi hun ble tilbudt et stipend der. Med min lille innsikt i chilensk utdanningssystem, forsto jeg at jeg hadde med en ettertraktet og smart dame å gjøre. (Et par dager før vi kom, demonstrerte 100.000 studenter i gatene på grunn av dårlig eller manglende studiefinansiering.)

Nå jobbet Iliana for et advokatkontor som juridisk rådgiver på immateriell rett og eiendomsrett. Hun fulgte meg rundt og pekte og forklarte helt til hun var sikker på at jeg klarte meg selv.

- Ikke nøl med å ringe meg hvis du trenger noe, sa hun flere ganger. Jeg lovet.

- Er du HELT sikker på at du klarer deg selv nå? spurte hun og sa at hun visste godt hvordan det var å klare seg på et nytt sted uten assistanse og uten å kunne språket. 

*

Jeg fikk vite ganske mye om Iliana på de ti-femten minuttene vi snakket sammen. Jeg vet at hun ikke vil ha barn ("i motsetning til de fleste latinamerikanske kvinner"), at hun aldri husker å kle på seg lag på lag når hun går ut om morgenen slik at hun kan ta av seg når det blir varmere (den dagen var det 10 grader om morgenen og over 30 på ettermiddagen) - jeg vet at hun trivdes bra i Tyskland og at hun gjerne skulle dratt tilbake til Europa. Jeg vet hva hun heter til etternavn, og jeg vet hvor hun jobber. Dessuten vet jeg at hun er et menneske jeg hadde stolt på om livet mitt var avhengig av det.

I alle fall er det inntrykket jeg fikk av henne, og det sier mye om Iliana.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er et etterlatt inntrykk de fleste ønsker å gi.

Solnedgang over Paraguay

Hva med deg? Har du smilt til noen du ikke kjenner i dag? Det har jeg. Men han var sikkerhetsvakt, og han så bare surt på meg da det pep i metalldetektorslusen. Jeg rygget og var i ferd med å ta av meg beltet for å sende det til gjennomlysning.

- No, no! You only get one chance! sa han.

- So what you are saying is that I have to stay in Germany? smilte jeg.

Han gryntet surt og fikk en kvinnelig kollega til å fastslå at jeg ikke hadde andre ting enn klær på meg.

Jeg smilte til henne også, men jeg tror hun misforsto.