"God morgen," hilste jeg blidt. Det var en test. Han gidder sjelden å hilse tilbake ettersom hans oppfattelse er at de fleste av oss står under ham i næringskjeden.
Jeg ga meg ikke. "GOD morgen!"Det var en trist vinterdag i desember, men man må jo prøve å gjøre det beste ut av det.
"GOD MORGEN!" nærmest skrek jeg. Det så i alle fall ut som han hørte meg, for han gløttet opp på meg og jeg så overleppen hans rykke. På en litt engelsk måte. Bare uten klasse.
La du merke til at jeg skrev "så opp på meg"? Du trodde kanskje at han satt og jeg sto? Nope. Vi sto begge to.
Så jeg lente meg ned mot ham. Han prøvde å rygge, men jeg hadde planlagt dette og sett at han sto foran et bord. Jeg la hånden min på nakken hans, knep til og hvisket "Du, hvis du skal være nedlatende mot folk, må du være høy nok til å se ned på dem. Det ligger liksom i ordet. Og du er for kort til å være så overlegen. Hvis du ikke skjerper deg, så bruker jeg deg som fotskammel."
Og så smilte jeg strålende og ga ham et kameratslig klapp på skulderen.
Jeg trodde jeg hadde fått en fiende for livet, men for et par dager side møtte jeg ham igjen. "Hei, Birgitte!" kvitret han.
Smart fyr. Alle får en ny sjanse hos meg. Én.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar