Egentlig er alt spennende

Sist bryllupsdag fikk jeg kunst av min kjære. Han er flink med gaver, det skal han ha. Men han hadde nok ikke forventet reaksjonen min da jeg pakket opp det innrammede fotografiet av et ark fra en notatblokk funnet på et hotell.

Det ser ut som kunstneren har tegnet opp linjer på arket, men bortsett fra det, er det rett og slett bare et ark fra en notatblokk. Du vet, en sånn som pleier å ligge på nattbordet eller skrivebordet, ved siden av telefonen.

*

Da jeg pakket opp og fikk se dette:

Skyggen over arket er en del av fotografiet, refleksene i glasset er vinduene våre

begynte jeg å gapskratte. Jeg lo så tårene trillet mens jeg hikstet frem: "Hvahahaha blihihihir det neste? En post it-lapp?".

Han ble litt usikker på om jeg likte det. Eller det vil si; Han trodde han hadde bommet totalt.

Men det hadde han ikke. Jeg liker fotografiet godt, jeg.

*

I dag var vi til stede på lanseringen av kunstboken "Skyldfolk". Det var Galleri Riis som var vertskap og Teknisk Forlag som ga ut boken. "Skyldfolk" er en samling av fotokunsten til Morten Andenæs - som også er mannen bak notatblokk-fotoet mitt.

Vi hadde tatt med oss to vennepar og hadde avtalt å gå ut og spise en sen lunsj etter å ha bladd litt i boken og gått og kikket litt på bildene kunstneren hadde latt henge opp i galleriet. Det gikk ikke helt etter planen.

For dette var ikke en vanlig bokpresentasjon, det var en samtale mellom kunstneren og professor emeritus Stein Bråten. Fra klokken to til fire. Og der satt vi.

Legg merke til fotoet av ingenting til venstre. Det er en del av en serie på tre som heter "nina (infant)".
Pris kroner 36.000.
De to andre heter "nina (xerox)" og koster 14.000 kroner pr stykk.

Det kunne gått skikkelig galt. Jeg er nemlig stort sett tam, men pompøsitet har en evne til å få frem det mest usiviliserte i meg. På en ikke spesielt tiltalende måte; Jeg blir ond og barnslig.

En gang ble vi invitert hjem til en superrik mann og hans supersure kone. De hadde en hel vegg som var dekket av et maleri av Odd Nerdrum. Det var ikke bare et stort, tilfeldig maleri; jeg tror det var malt på den private stranden som hørte til eiendommen. Bildet viste unge gutter (ynglinger, er sikkert det riktige ordet i denne sammenhengen) som badet eller var på vei til å bade.

Samtlige gjester sto og beundret maleriet, og sukking og akking og mer eller mindre dype kommentarer kom over hele fjøla.

Min kommentar: "Nerdrum er skikkelig flink til å male, asså, men det er bare så synd med de teite hettene han alltid skal dra nedover huene på folk!"

Min manns reaksjon: En albue i siden på meg.

*

Her er et utdrag av det galleriet selv skriver om Morten Andenæs' kunst:

Betrakteren trer inn i en sømløs illusjon av virkeligheten, som speiler måten den aktuelle tingen - eller situasjonen - opprinnelig ble oppfattet på. Følelsen av tilstedeværelse som oppstår i dette møtet, skaper et lukket kretsløp og en form for anerkjennelse; vi ser bildet, og vi føler selv at vi blir sett.

Mye av dette er faktisk ganske smart (selv om jeg ikke er helt overbevist om at jeg selv ble sett - så paranoid har jeg ikke blitt enda)! Jeg hadde ALDRI greid å si så mye om fotografier av trær, ansikter, pistoler og ballbassenget til IKEA. For det var faktisk noen av motivene hans.

*

For å gjøre en to timers historie mye kortere: Samtalen mellom de to smartingene var overraskende interessant. Og jeg lærte mye. Ved å lytte til samtalen mellom de to, ble jeg både klokere og mer bevisst på hvor mye det er i denne verden jeg ikke kan et dugg om. Jeg gikk derfra med en følelse av at jeg var ufattelig dum og ganske mye klokere enn da jeg kom. Og det var en helt ok følelse.

*

Professoren startet med å snakke om speilnevroner. Jeg kunne falt av da, men jeg holdt ut, og det angrer jeg ikke på. For nå vet jeg at speilnevroner er nerveceller i hjernen som aktiveres når vi ser noen utføre en handling. For eksempel: Hvis jeg ser at du plukker opp en ball, vil helt bestemte nerveceller i hodet mitt aktiveres. Det utrolige er at det er akkurat de samme nervecellene som aktiveres i ditt hode. Vi speiler hverandre!

Eksemplet professoren brukte var spedbarn som hermet etter andre; Og hvis du har vært i nærheten av babyer, vet du at de kan gjøre de mest imponerende ting nesten med en gang de kommer ut av mammaen sin: de kan både herme etter gaping og gjeiping. Og det er ikke verst for en fersking. Det å lære å snakke er sikkert noe av den samme teknikken, tenker jeg.

*

Kunsteren hadde tatt en rekke bilder av en pistol (en Heckler&Koch VP 70 Z, 9 mm - dette googlet min mann mens vi satt og hørte på dialogen). "Det er ikke et våpen, men det kan brukes som et våpen. Hvis du får lyst til å bruke det som et våpen, sier det noe om deg," sa Morten Andenæs. Og det var jo en ny vri for en som jobber i Forsvarsdepartementet.

Så altså: Hvis du får lyst til å plukke opp våpenet, er det visse nerveceller (eller nevroner) som lyser opp inne i hodet ditt. Det kan hende de samme nevronene lyser opp i hodet på han som står ved siden av deg, men det er ikke sikkert. For vi har alle ulike referanser vi bruker når vi ser på et objekt. Hvilke nerveceller som aktiveres, sier noe om deg.

Hvis de samme nevronene i begges hoder lyser opp, betyr det kanskje at det man ser på ikke gir så mye rom for tolkning. Og det er en uting i kunstens verden, etter hva jeg har forstått. Man skal nemlig komme så langt bort fra språkliggjøring som mulig. Først da gir det maksimal opplevelse. Hvis jeg har forstått dette riktig.

"En kunstner skal overlesse en seer med informasjon, uten å trekke en konklusjon," sa en av dem. Det kunne vært begge, for jeg tror de var rørende enige. "Ambivalens skaper usikkerhet," var det også en av dem som sa. De fikk det til å høres ut som noe kjempefint. Normalt er det jo slett ikke det.

*

Kunstneren var opptatt av distanse. For å få distanse - og for altså å oppnå at vi som så på kunsten hans skulle få en så objektiv oppfattelse av dette som mulig - tok han ofte bilde av et bilde han hadde tatt. Du snakker om å tenke avansert, altså. Jeg ble helt blåst av banen.

Men fotograf Andenæs var fullstendig klar over at drømmen om objektivitet - å se noe helt uten bagasje - var uoppnåelig. Han sa at bildene hans var manipulerende; "de trekker deg inn," sa han. Og det var det noen av dem som gjorde. Andre ble jeg irritert av. Og det er jo også en reaksjon. Den er i alle fall ikke likegyldig.

*

Jeg er overbevist om at man kan lære noe av stort sett alt man kommer i kontakt med gjennom livet. Hvis man bare er villig til å ha et åpent sinn. Trikset er å få det man hører eller ser til å ha relevans i ditt eget liv, for da kan du gjøre det om til nyttig kunnskap.

"Tillegger vi det vi ser våre egne følelser?" spurte en av dem, og det er her jeg tenker at jeg virkelig kan lære noe. For dette handler om kommunikasjon, og kommunikasjon har jeg bruk for både profesjonelt og privat.

Hvis man skal snakke slik at folk forstår og blir overbevist om at man har rett, må man forstå deres referanser. Man må snakke med, ikke til. For svaret på om vi tillegger det vi ser våre egne følelser er selvsagt et stort og rungende ja. Det er helt umulig å la være. Man er ikke objektiv, det er bare en illusjon.

Og hva er da oppskriften på god kommunikasjon? Jo. Man må kjenne målgruppen sin. Og hva må man gjøre for å bli kjent? Jo. Man må snakke sammen. Holder det? Nei. Man må stille med et åpent sinn og være fullt og helt fokusert på den eller de man skal snakke med. Og hvis man klarer det, da gjenstår bare budskapet.

Dagens budskap er at alt er interessant hvis man bare følger med. Prøv det neste gang du befinner deg i en situasjon du synes det er søvndyssende kjedelig å være i. Du vil bli overrasket.