Halvveis til Hellas

Lars Erik Sletner, som er administrerende direktør i Bedriftsforbundet, er bekymret for norsk økonomi og nordmenns arbeidsmoral. Eller - som Nettavisen skriver - "slår alarm over nordmenns økende interesse for ferie og fritid".

Jeg er helt enig, selv om jeg kanskje ville sagt "slår alarm om" og ikke "over". Hver eneste gang det er innslag fra Hellas på nyhetene, tenker jeg med gru på hvordan det går med land som er stappfullt med nytelsessyke mennesker som jobber svart hvis de da ikke er opptatt med å sole seg eller drikke vin midt på dagen.

*

- Vi er i ferd med å bli grekere hele gjengen! sa jeg til min mann da vi kjørte til jobb i dag. - Mener du romere? spurte han. Av en eller annen grunn. Det hender at han ikke er helt med.

Jeg sa at romerne var seriøse, hardt arbeidende mennesker som var opptatt på heltid med å utvikle sivilisasjonen, noe vi som lever i dyp fred og ufordragelighet burde sette stor pris på. Han tok dette som en bekreftelse på at jeg mente romere.

- Jeg snakker om grekere. De som bor i Hellas. I dag! understreket jeg og minnet ham på at påsketrafikken i år startet torsdag før palmesøndag og at køen til jobb fremdeles ikke har kommet seg opp på normalt nivå. Han mente at det ikke var fullt så enkelt, og snart ble jeg tutet ørene fulle med finansformler. Jeg oppfattet imidlertid at han var enig med meg i at svart økonomi var funnet opp i en av helvetes kjellerboder.

- Vi nordmenn er i ferd med å bli uspiselige, fortsatte jeg. - Ikke bare har vi oljen, et fungerende demokrati og verdens beste sjakkspiller, vi har fint vært også!

- "Fungerende demokrati"? hermet han. - Du kan da ikke påstå det, når stemmeseddelen fra en i Finmark veier mer enn en stemmeseddel i Oslo?

- Same, same, sa jeg. På engelsk, altså.

Han mente at jeg bagatelliserte.

- Jeg tror det er veldig hardt og krevende å bo i nord, sa jeg. - De fortjener litt ekstra når været er så dårlig. Han så lenge på meg. Det var skikkelig skummelt. Ikke fordi han er spesielt skummel, men fordi vi lå i 90 kilometer i timen og fordi det var han som kjørte.

Stemningen ble litt anstrengt, kanskje fordi jeg uttrykte min mening ved å si at han var teit og at han burde bekymre seg litt mer om norsk økonomi og folks lathet generelt. Jeg kan også ha tatt opp et par ting på to do-listen jeg har skrevet for ham som fremdeles ikke er haket av.

*

Heldigvis virket det som han hadde glemt det meste av det jeg sa da vi traff hverandre igjen i ettermiddag.

- Har du en travel dag i morgen? spurte han.

- Nei, jeg skal avspasere hele dagen, strålte jeg i det det gikk opp for meg at han husket hvert ord jeg sa ni timer tidligere. 

Så vidt jeg husker var dette sist gang jeg hadde fri, men jeg kan ta feil