Jeg trengte ikke bestemme meg for å være effektiv, for det ligger i genene mine. Tross alt kommer jeg fra en rekke med kvinner som aldri har sittet på do uten å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig. I alle fall hvis man definerer samfunnsnyttig til å være å tørke av gulvet så langt man når eller skrive mentale pakkelister til barnas skoleturer.
*
Da jeg gikk fra jobben - noen timer etter normal arbeidstid for statsansatte (ikke mobb, vi jobber hardt vi også) - kom jeg på at jeg ikke rakk lunsj i dag. Ikke dobesøk heller, kom jeg til å tenke på etter tydelige impulser fra vesica urinaria.
Normalt ville sult og verdig trang få meg til å bli litt kort og skarp med mine medmennesker, men ikke i dag. Jeg holdt hardt på mitt forsett om å være et godt menneske, men skrittene mine ble merkbart kortere og stilen enda mer bestemt. Jeg så nok ut som en svært målbevisst kvinne, tenkte jeg. Inntil jeg så meg selv i et vindu.
*
Jeg så ut som noe jeg bare kan beskrive som en gretten rumpe med bustete hår. Ja. Jeg vet akkurat hvordan det høres ut. Husk at jeg så det.
Desto større grunn til å være hyggelig, minnet jeg meg selv på. Her skulle de som skuet baken på hårene skamme seg.
Så jeg tvang meg selv til å smile og ble glad av det.
Det virker faktisk: Hvis du er sur og tvinger ansiktsmusklene til å dra kjeften oppover, blir du i bedre humør. Du blir i alle fall ikke surere.
*
Mitt gode humør ga meg selvtillit. Jeg trippet fremover mot målet som i tillegg til å pudre nesen (damespråk for å tisse) var å rekke hjem til nyhetene begynte, og roste meg selv for alt jeg kunne komme på. Det er også et triks hvis du er litt rusten i selvtilliten.
Du ER snill mot dyr, du ER forholdvis flink i mange ting selv om du ikke kan bake eller synge, du ER VELDIG flink til å brette tøy - i særdeleshet formsydde laken og det ER veldig lenge siden du har dummet deg ut, messet jeg. Inni meg, selvsagt.
*
Jeg la merke til et skilt som gjorde oppmerksom på at det var visning i nabolaget. Skiltet var lite, faktisk så lite at jeg holdt på å snuble over det, men bannet jeg? Nei. Ble jeg sur? Nix. Sparket jeg skiltet til helvete? Ikke på langt nær. Svartelistet jeg megleren? Nope.
Derimot rettet jeg blikket fremover og så en mann som kom ut av døren noen meter bak skiltet.
*
Men stakkars, tenkte jeg. Han har jo glemt å ta av seg de blå plastposene man bør ha på seg når man valser inn til folk som skal vise hjemmet sitt fra den reneste og ryddigste side.
Selvsagt kunne jeg gått forbi ham uten å si noe, jeg fikk det tross alt mer og mer travelt. Men, tenkte jeg, hadde jeg satt pris på å bli reddet fra ydmykelsen det er å tråkke rundt i byen med blå dusjhetter på bena? Svaret var selvsagt ja, og man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot en selv. Det mener jeg står i Bibelen, til og med.
Hvis du heller forholder deg til vitenskapen enn til religion, vil jeg minne deg på den store tenkeren Immanuel Kant som utarbeidet Det kategoriske imperativet: Med mindre det du gjør kan gjøres om til en allmenngyldig handling, skal du bare ta lang fart og drite i det. (Så vidt jeg husker fra examen philosophicum.)
*
Med ex.phil. og barnetroen i bakhodet stoppet jeg rett foran mannen, lente meg mot ham og sa - med et smil, det vil jeg gjerne understreke - "Hei, jeg tror du har glemt å ta av deg de blå posene på bena. Jeg tenkte bare å tipse deg om det før flere ser det, liksom.".
Liksom, sa jeg. For det er ordenes måte å blunke på, ikke sant? Og blunking signaliserer vennlighet, gjør det ikke det da? Litt sånn "Du och jag, Alfred. Du och jag.".
La meg beskrive stemningen jeg prøvde å skape: Vennlig, kompis-aktig og hjelpsom på en måte som skulle forhindre at han følte seg irettesatt eller dum.
Han ga tydelig uttrykk for at han verken fikk med seg stemningen eller mitt oppbyggelige tips ved å si "hæ" mens han så mistenksomt på meg.
"Du kommer jo rett fra visning," påpekte jeg, men det premisset aksepterte han i alle fall ikke. Tvert imot, han blånektet.
Jøss for en suppegjøk, tenkte jeg mens jeg holdt maska.
"Visning, du skal kanskje kjøpe ny leilighet," spurte jeg for å hjelpe ham tilbake til full bevissthet. I ettertid innser jeg at tonefallet mitt likner det noen bruker når de snakker med små barn, veldig dumme mennesker eller ektemannen sin, og det er jo ikke bra.
*
Kort fortalt brukte han omtrent tre sekunder på å fortelle meg at han aldeles ikke hadde tenkt å kjøpe leilighet - "i dette jævla snobbestrøket," som han sa - at han av naturlige grunner var like lite interessert i meglertjenester og alt det måtte medføre som han var i "sånne jævla snobbekjerringer," som undertegnede, og at hvis jeg ikke kunne se at han hadde splitter nye "jævla blå joggesko" på seg, kunne jeg dra den korteste veien til et sted der solen ikke skinte.
Jeg valgte å ikke spørre om han mente Finnmark vinterstid eller om han kanskje tenkte på Rjukan, for i så fall tok han litt feil - på Rjukan har de nemlig montert opp digre speil på fjelltoppene for å sende solstrålene ned i dalbunnen de velger å kalle en by.
*
Nå er du sikkert interessert i å vite om jeg nådde hjem før vesica urinaria ikke lenger klarte å holde på væsken, men noen hemmeligheter må jeg også få ha.
 |
| Bildet er ikke av meg, det er et illustrasjonsfoto fra KK som skal minne om at man må passe seg, ellers kan man få urinveisinfeksjon. Husk det. |
fantastisk!! nå ble ettermiddagen min litt mer munter!! :) :)
SvarSlettDet er jeg veldig glad for! 😄
Slett