Kvinne for sin lue

Egentlig skulle jeg kjøpt en hatt, men nød lærer kvinne med kalde ører å kjøpe noe fornuftig, så det ble en lue. Med dusk, faktisk. Jeg kunne sikkert funnet noe mer kledelig, men som sagt: jeg var kald.

*

Da jeg var liten - og særlig da jeg var tenåring - synes jeg nesten alt var flaut. Min mor - den rasjonelle - fortalte meg at det ikke er sånn at alle legger merke til deg og raritetene dine. Folk har nok med seg selv og sine egne problemer.

"Så ikke bry deg om at kvisene dine er større enn puppene, at overbittet er så stort og tannstillingen så skjev at vi fikk tilbud om å bruke deg som illustrasjon i Den norske tannlegeforenings Tidendes julenummer, at ørene dine får Dumbo til å se normal ut og at nesen din er trafikkfarlig. Hvis du er heldig, jevner det seg ut når du blir større."

Hun brukte kanskje litt andre ord, men budskapet var det samme.

Jeg fikk for øvrig briller og regulering på samme dag. Sett i ettertid: Heldigvis. For sånn blir man tøff av, og det trenger jeg.

*

- Hm. Jeg tror jeg må ha litt mer mat, sa jeg rett før hotellfrokosten skulle ryddes bort.

Jeg reiste meg og gikk med den verdigheten jeg mente at et hotell som det vi bor på krever. Men både verdighet og eleganse er temmelig bortkastet når han du er gift med roper "Run, Forrest! Run!" og ler av sin egen vits så kaffe og pølsebiter spruter.

Resten av dagen ropte han "Run, Forrest! Run!" hver gang vi skulle over en vei, og han lo like godt hver gang. Jeg følte meg som en idiot, men tenkte hardt på at hvis én av oss hadde IQ på nivå med Forrest Gump, var det i alle fall ikke meg.

Etter at vi hadde gått 500 meter fra hotellet, var jeg så kald at jeg enten måtte snu eller kjøpe lue. Som sagt ble det lue. Og etter ytterligere to kilometer - jeg målte med klokken min - fant min kjære ut at det var på tide med mat.

Vi testet først en kafé:

Praktisk å sy litt mens man venter

Du la kanskje ikke merke til dusken? Vel, det gjør du nok nå.

Men der var det for kaldt til å sitte ute (selv med lue), så vi fant frem til Miljøpartiet De Grønnes verste mareritt (se side ni i programmet): En uterestaurant med varmelamper på hvert ledige sted.

Mens vi satt og ventet på maten, studerte min mann bildet han hadde tatt av meg på symaskinkafeen.

- Du ser så ung ut, har du tatt noen plastiske operasjoner i det siste?

Da holdt Forrest (aka jeg) på å løpe av gårde helt uten oppfordring, men i stedet sendte jeg ham et surt blikk og tok opp telefonen. Og hey! Der var det mail fra Oslo hudpleie med tilbud om "soft facelift". Du snakker om å nå målgruppen på riktig tidspunkt.

Den lunsjen kommer til å bli dyrere enn det han trodde. Jeg trenger nemlig en annen foryngelseskur enn en lue med dusk, og jeg har ikke tenkt å bruke kleskontoen min på det. For øvrig gikk heller ikke luen av den kontoen. Ikke skoene jeg har kjøpt i det siste heller.