Kriblende irritasjon

Nå, når jeg har fått det hele litt på avstand, kan jeg fortelle. Opplevelser og følelser knyttet til opplevelsene, må defineres før jeg kan dele. Som regel tar det bare minutter, heldigvis. Dette har tatt et døgn.

I går - lørdag kveld - lå alt til rette for harmoni i heimen. Mann og barn hadde løpt Råskinnet, bikkja hadde fått fem lufteturer før klokken 19, og det var stort sett støvfritt så langt øyet så. Selv med briller.

Men så - som lyn fra vinterblå himmel - ble gubben helt idiot.

*

Bare han åpnet munnen, kom det noe dumt ut. Og ikke bare det, men han åpnet munnen på de underligste tidspunkt. Som for eksempel når jeg fulgte intenst med på nyhetene, eller en reklame.

Nå er det ikke sånn at jeg normalt følger med på reklamene, men noen ganger tenker jeg "neste gang den reklamen kommer, skal jeg jammen få med meg om de sier de/dem, da/når eller armer/ermer feil".

For eksempel.

Og ofte gjør de jo det, og da kan jeg grøsse litt og tenke på hvor dumme de er og hvor flink jeg er.

*

Når han ikke skravlet, surfet han etter biler på finn.no og hver gang han fant noe med fire hjul, skulle han ha meg til å se på den. Jeg har til dags dato ikke sett forskjellen på en mørkegrønn Jeep med tak fra 2006 og tilsvarende fra 2007.

Det er ganske utrolig; Han ser forskjell på kliss like biler, men mener at Russel Crowe og Kevin Spacey er dobbeltsidige tvillinger.

Jeg ble mer og mer irritert. Etter en liten stund kjente jeg at det kriblet i benet mitt, og jeg klarte ikke å holde det rolig.

- Er du irritert? spurte han.

- Nei!

- Jeg ser det på foten din. Du er irritert.

- NEI!

- Jo, det tror jeg.

"Gå og lek i trafikken," tenkte jeg.

*

Etter det var han faktisk rolig i flere minutter.

Før han tok opp potetgullposen sin.

Det knaste og raslet, og jeg hørte ikke en eneste lyd fra tv'n. Demonstrativt satte jeg meg litt nærmere lydkilden. Da hevet han stemmen sa ett eller annen dumt igjen.

Jeg skrudde opp volumet. Han snakket høyere.

Jeg gikk ut på kjøkkenet, og på veien oppdaget jeg at månen snart var full. Møkk. Jeg skjønte at jeg var premenstruell. Jævla, faens måne-hælvete. Jævla, fuckings hormoner.

- Er du sur på meg? spurte mannen i mitt usle liv.

- Jeg har PMS, snerret jeg.

Det fikk ham endelig til å holde kjeft.

Men så begynte han å hikke.

Og i natt sov han på gjesterommet.

Mens jeg trøstespiste