Sånn kan det også sies

- He, he, vet du hva jeg gjorde i dag, eller? spurte min mann.

- Du har jobbet, spist, gått på do og drukket kaffe? gjettet jeg.

Men det var ikke det han ville frem til. Nei, da. I dag hadde han brukt en halvtime på å dissekere en undersøkelse om bønder. Min mann er glad i mat, men ikke så glad i gode jordbruksoppgjør. I alle fall ikke når det er bøndene som definerer dem som gode.

*

Jeg er ikke så glad i mat, og ikke så opptatt av landbruk. Min manglende interesse for landbruk manifisterer seg på flere plan:

1 Jeg blir kvalm av gjødsellukt fordi jeg ser for meg mat full av dritt, og selv ikke tanken på at gjødsel er godt for planter og dermed også for menneskene som spiser plantene, hjelper mot trangen til å kaste opp.

2 Jeg har cøliaki, og jeg tåler syrlig frukt og melk veldig dårlig. Med andre ord kommer det til uttrykk både mentalt og fysisk.

3 Den siste planten jeg kjøpte - et lite oliventre - er nå halvveis knusktørt og har halvveis forvokste, lysegrønne, lange, saftige blader. Olivengrønn og lysegrønn er to ulike farger, og du trenger ikke være smart for å forstå at lange, lysegrønne blader er feil på et italiensk oliventre.

Rekorden min når det kommer til å holde liv i en plante er fire måneder, og det var en tuja. Helnorsk, robust lyng dør i min nærhet. Jeg kunne med andre ord ødelagt grøden i flere land.

*

Etter hva jeg forsto, ønsket de som hadde bestilt undersøkelsen å fremstille bonden på en fordelaktig måte. Det hadde min mann gitt seg faen på å torpedere.

Og han nøyde seg ikke bare med å fryde seg over funnene sine i sitt eget selskap. Nei, da. Sosiale medier har endret mye. Han følte at Twitter trengte hans oppdagelser. Egentlig tror jeg han følte at hele verden trengte å vite det han hadde funnet ut.

*

"På spørsmål om hvorvidt det er viktig at de som produserer maten har gode arbeidsvilkår svarer 86 prosent av respondentene at dette er meget eller ganske viktig," skriver tankesmien Agenda som en kommentar til denne grafen:

Min manns tweet?

"På spørsmål om lave matvarepriser er viktigere enn å opprettholde et norsk landbruk og en norsk næringsmiddelindustri svarer bare 18 prosent at de er helt eller delvis enig i dette. Videre svarer 70 prosent at de er helt eller delvis enig i at de er villige til å betale ekstra for norsk mat, " skriver tankesmien.

Men min mann mener at det er feigt å stille spørsmål som tvinger svareren til å velge mellom lave matvarepriser og norske arbeidsplasser, så han gikk inn i bakgrunnsmaterialet og følte seg nødt til å tvitre dette:

"Bare 12 prosent av respondentene svarer at overføringene er for høye, mens 32 prosent svarer at de er for lave," mener tankesmien at denne grafen viser:

Min mann sier det på sin måte:

Og så legger han til:

Jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg skal holde med her, og etter å ha satt disse opp mot hverandre og prøvd å forstå prosenter og grafer, har jeg fått hodepine, så nå er jeg litt sur på begge to.

En jeg ikke er sur på, er imidlertid den tidligere britiske statsministeren James Callaghan. Han har nemlig skjønt hele greia: Med statistikk kan man bevise alt - også det motsatte, sa han.

Og det er vel grundig bevist her.

Ikke la deg lure.