- Naboene klager, sa han

Jeg er hun som tar telefonen når den ringer. Jeg har lynraske rutiner på badet for å unngå å snakke med folk i rom som avslører hva de brukes til, og jeg skal være i dyp narkose for ikke å slå av en prat.

Men når selgere fra Canal Digital ringer meg midt i arbeidstiden, må de regne med at jeg ikke er så hyggelig som jeg normalt er. Jeg har dårlige minner fra opptil flere samtaler med representanter fra Canal Digital, og jeg hadde synes det var helt rimelig hvis selskapet hadde festet en digital gul lapp til navnet mitt der det sto «Håpløs kjerring, ikke ring henne». 

*

Men kanskje de har en lapp der det står «Hvis du er selvplager må du gjerne ringe Frisch. Husk susp, hjelm og tannbeskytter.»? Jeg kjente irritasjonen førsøkte å smøre stemmebåndene.

I går var jeg nemlig ikke på mitt beste. Jeg er akkurat tilbake på jobb etter en influensa, og stemmen er nokså sliten. Jeg piper mer enn jeg snakker. Klokken 9.25 ringte mobilen, og jeg svarte med et hest skrik. 

Personen i andre enden la på, og jeg tenkte at dette må ha vært en usedvanlig smart og empatisk person, som ikke bare umiddelbart forsto at jeg ikke hadde noe særlig å komme med, men som også forsto at jeg synes det var nokså slitsomt å snakke.

Det viste seg raskt å være veldig feil, for sekunder etter ringte det igjen fra samme nummer. Jeg pep navnet mitt igjen.

*

Innringeren kunne fortelle at han hadde registrert en masse klager fra naboene mine. Siden stemmen min var så dårlig, valgte jeg å vente på fortsettelsen i stedet for å spørre hva de klaget på. 

Jeg ganske sikker på at de ikke merker mye til vår familie, det måtte i så fall være slåsskampene far og sønn har ved leggetid. Det starter med en nattaklem og fortsetter alltid med at den ene slår den andre i magen. Også eskalerer det derfra til bikkja blir så ivrig at han biter den som ligger på gulvet i foten – eller at jeg endelig klarer å rope ett eller annet ultimatum høyt nok til at de stanser. («Hvis dere ikke slutter nå, kjøper jeg én Hermes-veske og fire par Prada-sko!» eller «Hvis dere ikke slutter nå, lager jeg middag i morgen!»)

*

Men ingen hadde klaget på støy. I alle fall ikke det innringeren visste. Derimot hadde de visstnok hatt en telefonstorm av en annen verden fra folk som mente at bredbåndet var for tregt.

- Du har jo bare 5 megabytes, sa fyren som først nå presenterte seg som representant fra Canal Digital.

Bare 5 megabytes? Det synes jeg var veldig rart, for to ganger tidligere har jeg sagt ja til å oppgradere til 10 megabytes. Siden jeg ville spare både omgivelsene og stemmen, sa jeg ikke noe.

- Er det bare deg som bruker nettet? spurte han.

Det slo meg som et nokså personlig spørsmål, men jeg svarte et kort «nei».

- Så dere er flere?

*

Og det var her jeg gikk fra irritert til veldig irritert. Jeg vurderte å droppe å svare på det opplagte, men tvang stemmebåndene til å knirke et «eh, ja …?». 

Tross ulyden mener jeg at jeg klarte å få de små ordene til å romme ganske mye. Hvis fyren hadde et snev av antenner, måtte han ha forstått at jeg mente «Ja, hva ellers? Hvis jeg ikke er alene om å bruke nettet – se svaret på det forrige spørsmålet – er det vel naturlig å tenke seg at vi er flere. Eller??? Er du litt dum, kanskje? Dust.»

*

Han bablet i vei om naboene mine og en ny verden som ville åpenbare seg hvis jeg bare var villig til å la ham hjelpe meg. Og plutselig husket han at han hadde slengt på røret til meg første gang han ringte, og da beklaget han med følgende: «Det var visst litt dårlig dekning.».

Dårlig dekning? Inne på et call senter? Da bør de snarest relokalisere. Eller begynne å snakke sant. Som for eksempel å si at de ringer mange samtidig og snakker med den første og beste som svarer. De andre blir avspist med et klikk og ringt opp igjen senere.

Jeg gikk fra veldig irritert til sur. Jeg kremtet kraftig, fylte lungene med luft og skrek «Hva vil du? Kom til poenget! Du vil selge meg noe, ikke sant? Jeg synes det er VELDIG lite klasse over å ringe meg MIDT I ARBEIDSTIDEN uten å være ærlig nok til å begynne med å si at du bare skal selge meg ett eller annet!».

Han bedyret at han ikke ville selge meg noe, men i det han sa det, fikk jeg en mail fra en kollega som sa «Knus ham! Ikke gi deg!» og da fikk jeg ny energi. Senere viste det seg at et par andre kolleger satt tvikrokete og lo av den pinglete utskjellingen min.

*

- Ikke selge meg noe? Hvorfor ringer du, da? ville jeg vite.

Han begynte med å gjenta at jeg som bare hadde 5 megabytes brebånd ville oppleve en himmel på jord hvis han bare fikk fortalt meg hva han ville. Jeg avbrøt og fortalte at jeg synes det var veldig rart at jeg bare hadde 5 megabytes ettersom jeg beviselig hadde bestilt det dobbelte opptil to ganger.

- Men hvis du tar imot tilbudet mitt, vil du kunne bruke en tjeneste som heter T-wee, sa han og begynte å høres ut som en vekkelsespredikant.

Predikanten ble litt satt ut da jeg fortalte at vi brukte denne tjenesten omtrent daglig.

- Æææ ... Ukesarkivet også? spurte han.

*

Det gadd jeg ikke svare på. I stedet kritiserte jeg ham for å ringe meg uten å ha gjort hjemmeleksen sin. Så vidt jeg visste, inkluderte den hjemmeleksen at det ikke er rom for individuell oppgradering av bredbåndet i sameiet, det var i det minste det jeg fikk som forklaring da mitt første forsøk på å få 10 megabytes ikke lykkes. 

Likevel fant han det lurt å fortsette samtalen.

- Jeg gir deg tre måneder med 25 megabytes! sa han entusiastisk.
- Gratis? spurte jeg.
- Ja, sa han.
- Og hva skjer etter de tre månedene, spurte jeg.
- Da kan du fortsatt ha superraskt bredbånd, sa han.
- Men hvis jeg ikke vil ha det, så må jeg selv si det opp, og hvis jeg glemmer det – og det er det dere satser på, antar jeg – så må jeg betale, sa jeg.

Det måtte han innrømme at var korrekt.

- Da takker jeg pent nei, sa jeg.
- Men, men … du får det gratis! sa han.
- Jeg vil ikke ha det, sa jeg.
- Hvorfor ikke? stammet selgeren.
- Ha en fin dag, og ikke ring meg igjen, sa jeg.

Han kunne ikke love at vi ikke kom til å snakkes, men han skulle forsøke å ha en fin dag. Det fikk meg til å tro at det virkelig står en merknad ved navnet mitt: Det er meg de ringer for å trene på vanskelige kunder.