"Et bedremannsmenneske"

- Så alle søskenbarna dine het det samme som dere? spurte jeg Mor.
Hun lå i sykesengen, men kviknet litt til.

- Ja, det var Anne - hun var ti år eldre enn meg - også Astrid, Signe, Olav, Øystein, Knut, meg og John. Vi var åtte søsken.

Min oldemor hadde altså fått åtte barn på tolv år. Tøff dame.

- Men var ikke det litt upraktisk? Når noen sa "Jeg tar en tur til Anne" var det jo ingen som visste hvilken Anne det var? spurte jeg.

- Det gikk helt greit, for da sa vi "Astrid til Hans", hvis det var datteren til Hans vi mente, sa Mor og mente at det var en veldig praktisk ordning.

- Det var mye stusselig før, sa hun. - Folk hadde så lite.

- Jeg husker så godt 1927. Da var det storstreik på Hydro, også ble det lockout. Det varte lenge.

- Fikk dere problemer med økonomien, da? spurte jeg.

- Nei, nei. Vi led aldri noen nød. Da det ble lockout sa de voksne med alvorlige stemmer at det "kom pålegg". Og da skjønte ikke jeg noe, for vi hadde jo pålegg! Vi hadde til og med nøkkelost! Jeg visste jo ikke hva et pålegg var, smilte hun.

Da ble vi avbrutt av Mors favorittpleier som var en medisinstudent ved navn Eirik. Han informerte om at dagens lunsj var fiskesuppe, og spurte om hun ville ha.

Da blomstret min 95 år gamle mormor opp. Ikke på grunn av fiskesuppen, men på grunn av det mannlige nærværet. "Jaggu er det håp," tenkte jeg.

Fiskesuppen falt imidlertid ikke i smak. Den var for tykk og ble umiddelbart sendt ut. Hun vet hva hun vil. Og ikke minst hva hun ikke vil. "De må ikke tro at de kan servere meg hva som helst!". Vi snakker tross alt om hun som er bedre til å lage mat enn "hu derre tv-kokka, Espelid, eller hva hun heter".

*

- Men det var mange som slet da. Særlig de som ikke hadde fast jobb på Hydro, fortsatte hun og lot det være tydelig at hun ikke lot seg avbryte av en ussel tallerken suppe.

Jeg antok at det var en streikekasse som holdt dem over vannet, men da sa hun:

- Mamma var jo et bedremannsmenneske, vet du.

- Et hva? spurte jeg.

- Hun var et bedremannsmenneske. Faren hennes satt jo godt i det.

Et annet ord for overklasse, med andre ord.

- Samme året var det storflom på Rjukan.

- Så da var det mye som ble ødelagt? spurte jeg.

- Nei, jeg tror ikke det. Vi ungene synes det var litt gøy. Det var jo masse bekker og vanndammer å hoppe i. Dessuten var det ikke så mye bebyggelse den gang, men det var jo sikkert noen veier og broer som ble ødelagt.

- Dere bodde kanskje litt opp i lia?

- Nei, da bodde vi på Øverland. Det huset står der enda.

- Var det i eldhuset? spurte jeg og husket at min oldemor visstnok hadde sagt noe om å bo i eldhuset. På dødsleiet hadde hun sagt "Tenk at jeg som er datter av Ole Øverland måtte bo i eldhuset.". Etter et langt og godt ekteskap mellom det som måtte ha vært (Rjukans versjon av) sositetspiken Thorbjørg Øverland og rallaren Hans Skjelhaugen, kom det altså frem at min oldemor var en smule bitter over hvordan livet var blitt. Selv om hun giftet seg på tross av sin fars ønske. En rallar var ikke verdig hans datter.

- Nei, eldhuset var hos go'fa.

Go'fa. Min tippoldefar og Rjukans store mann på den tiden.

*

- Har du noen gule klær? spurte hun plutselig.

Jeg sa at jeg hadde en sommerkjole med noe gult på.

- Du kler gult, sa hun. - Den drakten var veldig fin til deg.

Jeg satt der med blå plasthansker og en pissegul smittefrakk. Hvis hun synes jeg er fin i pissegult, gidder jeg ikke protestere på det.

Livet er for kort. Rett og slett.