Blå, klare øyne

- Nå skal jeg fortelle deg en historie, sa Mor - min 95 år gamle mormor.

- Da jeg jobbet for Stefan, hadde vi alltid bløtkake når butikken stengte på lørdag. Vi delte den i fire. Og vi var fire jenter. Hi, hi, hi.

Stefan - jeg vet ikke hvordan han skrev navnet sitt, men for meg som har hørt om ham hele livet, er han mer en institusjon enn en person og et navn. Stefan, Stephan, samma, samma. Stefan var slakter og Mors arbeidsgiver i mange år.

Hvert år fikk alle de fire jentene julegaver, og det var ikke småtterier. Sølvfat, sølvlysestaker og sølvkaffekanner. Jeg forbinder Stefan med dyre gaver.

Og fleskepølse.

Når jeg kom innom slaktebutikken, fikk jeg alltid en bit fleskepølse. Ren nytelse for et barn på 5-6 år.

- Vi satt alltid og spiste kake og drakk kaffe etter stengetid på lørdag, sa Mor.

- Det var likør der også. Det var jo ingen som drakk mye, men en sånn liten en til kaffen. Det var godt.

- Har jeg spådd deg noen gang? spurte hun.

Jeg nikket. En gang holdt hun gifteringen sin over håndleddet mitt og sa at jeg skulle få to sønner. Gifteringen hang i en tråd, og hvis den begynte å gå i ring over blodårene, ble det en jente. Hvis den gikk frem og tilbake, ble det gutt. Og hvis den ikke beveget seg i det hele tatt, måtte man belage seg på et liv uten barn.

- Jeg spådde Stefan en slik lørdag ettermiddag, sa hun.

- Jeg trodde han hadde tre jenter, men da jeg spådde ham, gikk pendelen rett frem og tilbake én gang, før den gikk i ring tre ganger.

- "Du har en sønn og tre døtre, du," sa jeg til ham. Og så viste det seg at han og kona bare hadde tre døtre, men at han hadde en sønn med en annen. Han kom til Norge som krigsfange fra Jugoslavia under krigen, og etterpå jobbet han på en gård før han slo seg opp som slakter med egen butikk. Sønnen hadde han fått med datteren på gården, men han hadde aldri fått se ham. Det fikk jeg vite av kontordamen vår en stund etter.

*

Jeg hadde gitt henne et skjerf da jeg kom for å besøke henne på rehabiliteringshjemmet hun ligger på etter et sykehusopphold. Hun så ut til å like skjerfet godt og danterte det intrikat rundt halsen.

- Nå ble du kjempefin! sa jeg. - Skal jeg ta et bilde av deg, så ser du hvordan du ser ut?

Det ville hun:

- Øynene mine er klare, ikke sant? spurte hun, og det kunne jeg bekrefte. Blikket er blått og sterkt.

- Får jeg legge ut bildet på nettet? spurte jeg og fikk bare et fnis tilbake. Det tolket jeg som et ok. Hun sier nemlig svært klart i fra hvis det er noe hun ikke vil.

- Hørte du hva jeg sa til legen på sykehuset da han sa at jeg skulle flyttes til et aldershjem? "Nei!" sa jeg. "Jeg skal ikke på noe aldershjem. Det kommer ikke på tale!" Men så var det jo ikke et aldershjem, men et REHABILITERINGSHJEM, og det er jo noe helt annet. Her er det jo kjempefint!

*

Det var virkelig fint. Utenfor var det en stor hage med et lysthus, og fra verandaene hang det enorme blomsterkasser fulle av røde blomster.

Veggene på rommet hennes var knallgule, men hvis hun likte det, var det helt supert. Jeg lurte på om jeg kom til å kreve hvite vegger med favorittkunsten min på når jeg kom så langt, men kom til - under tvil - at jeg bare ville prise meg lykkelig hvis jeg blir 95.

- Du er heldig som har to så flotte sønner, sa hun.

Jeg viste henne et bilde av dem.

- Hvorfor har ikke jeg det på min telefon? spurte hun liksom-fornærmet.

- Jeg sender det til deg på sms, sa jeg.

- Send meg det bildet du tok av meg også, sa hun.

*

Mor begynte å bli sliten, og jeg forberedte meg på å gå.

- God bedring, sa jeg.

- Det kunne vært verre, lo hun. - Jeg kunne vært i Sverige!