Tretten minus

Jeg kom ut fra badet med nyvasket ansikt og hvite tenner, klar for sengen. Foran døren sto bikkja og så fortapt ut.

- Næmen, er du alene? Hvor er pappa, da? spurte jeg.

Med pappa mente jeg min mann. Det var skremmende hvor fort det gikk å kalle seg selv mamma og min mann pappa da vi fikk dyret i hus for litt over fire år siden. Ungene (de på to ben) har aldri protestert, så da antok vi vel at det var greit. Men det er jo temmelig sykt.

*

- Uhm, sa bikkja og kikket dystert opp på meg.

- Ble han igjen ute etter å ha luftet deg? spurte jeg.

 - Uhm, sa bikkja igjen.

- Har han forlatt oss? spurte jeg.

- Uhm, sa bikkja og jeg skjønte at tampen ikke brant. "Uhm" betyr nei

- Aha! Han har gått ut på verandaen for å røyke! sa jeg.

Bikkja bekreftet det ved å snurre to ganger rundt sin egen akse og deretter løpe bort til skuffen der hundesnopet ligger. Akkurat som det var den som trengte premie.

- Du! Det var faktisk jeg som fikk rett, sa jeg og ignorerte den lykkelige logringen.

*

Jeg gikk rett bort til verandadøren og låste den. Det var 13 minus ute, men han hadde jo åpenbart mulighet til å få både lys og varme, så jeg var ikke så veldig bekymret. Det finnes både hagemøbler og masse tørt lyng der ute.

Lue hadde han også, og hvis jeg lot ham være der lenge nok, kunne det hende at han kastet den på bålet også. Jeg hater den luen. Hvis du lurer på hvordan den ser ut, så tenk bankraner. Eller blotter. (He, he. Blotter i 13 minus. Det er en morsom tanke, forresten.)

Jeg hørte ham ta i verandadøren. Jeg antok at han trodde den hadde frosset fast. Men nei. Av ropingen ("Birgitte, det er ikke noe morsomt!") skjønte jeg at han forsto min rolle i utestengelsen. Jeg registrerte også at min planlagte forklaring ("Å, var du UTE? Jeg ville bare forsikre meg om at døren var låst for kvelden.") ikke kom til å fly.

*

Etter at han hadde forsøkt å påkalle min oppmerksomhet i noen minutter, snek jeg meg mot vinduet med mobilkameraet klart. Han så det og spratt bak en vegg. Noen sekunder etter så jeg ham spurte mot rommet til yngstemann for å be ham om hjelp.

Yngstemann sov, men våknet da jeg styrtet inn på rommet hans og ropte "ikke hjelp ham!" mens hans far banket vilt på ruten.

"Nei, da. Det er ikke en innbruddstyv, kjære. Det er din far. Jeg har låst ham ute."

- Herregud, sa yngstemann oppgitt. - Nå må dere seriøst roe dere. JEG SOVER!

*

Jeg løp tilbake og låste opp døren.

Min mann løp også til døren, men siden han ikke så at jeg hadde låst den opp, ble han stående og forbanne sitt ja på ambassaden i Stockholm for over 16 år siden. Jeg fniste.

Og tok bilder.

"Ha, ha, jeg fikk opp døren!"
"Tørk av deg fliret, jeg låste den opp!"

"Det bildet legger du IKKE ut på Facebook!"
"Ok."
NB Dette er en blogg, teknisk sett.