Sesam, sesam

Gmailkonoten min er slettet og det er min egen feil. Jeg vet ikke hvordan jeg gjorde det, og jeg mente det ikke, men jeg vet hvorfor det skjedde; jeg har høstferie og hjernen har gått i dvale.

Siden jeg ikke har vært inne på kontoen på mange måneder, er det en stor sannsynlighet for at det lå mailer der som jeg aldri får se. Antakelig har jeg gått glipp av en masse millioner som nevøen til en nigeriansk president fortvilet prøver å gi bort.

*

Som alle andre som leser Dagbladet, er jeg blitt redd for flått, sukker, fett, kredittkortgjeld, annen gjeld, hackere og datavirus. Derfor går jeg ikke i skogen, spiser bare kokosboller og tyrkisk pepper (jeg sjekket - Dagbladet har ikke sagt noe stygt om verken kokosboller eller Tyrkisk pepper), betaler kontant med penger jeg tar ut fra AmEx-kortet og har forskjellige passord til alt jeg driver med på nett.

*

Hjernen min koker. Det kan hende det kommer av et noe overdrevent inntak av Tyrkisk pepper i går og i dag morges, men det er mer sannsynlig at jeg har gått på en passordsmell. For når det fiffige systemet jeg hadde for å huske alle passordene først har fått seg en trøkk, rakner alt. Det har nå gått så langt at jeg sto foran kjøleskapet og lurte på hvordan jeg skulle åpne det.

Siden jeg ikke husket kjøleskapspassordet, ble det til at jeg grep det eneste spiselige utenfor - derav frokost med Tyrkisk pepper. Nå husker jeg at kjøleskapet åpnes ved å tråkke lett på en pedal nede ved gulvet, men nå er jeg så kvalm og så sår i ganen at jeg ikke klarer å spise noe uansett.

*

På femtitallet trengte man bare å huske hvor man la brillene og sin egen bursdag. På sekstitallet kom personnummeret, og da ble antall tall man måtte huske nesten fordoblet. Likevel gikk det bra for de fleste. I dag må vi forholde oss til en ny kode eller passord nesten hver uke - i alle fall hvis du skifter passord så ofte som du bør.

Jeg sluttet å skrive dagbok da jeg glemte hvor jeg hadde gjemt nøkkelen

Hyppige passordbytter kan enten gjøre at hjernen trenes til å bli kjempeflink eller til at den rett og slett ikke orker mer. Sannsynligvis blir den kjempeflink inntil den ikke orker mer. Jeg tror nemlig jeg er der nå. Ferieeffekten kommer på toppen. Og når hjernen først tabber seg ut én gang, begynner å bli redd for at det skal skje igjen. Da har vi det gående.

Jeg har pønsket lenge på et idiotsikkert system for alle mine kontoer i banker og på internett, og i det jeg puttet nok et pepperdrops fra Tyrkia inn i munnen, fant jeg det; jeg må knytte det til godteri!

Passordet til Facebook "Fruktnøtt". F for Facebook og Fruknøtt. Twitter får "Tyrkiskpepper", Linkedin får "Lakris" og bloggen min får "Bergenemelkmednøtter". Snop er fullt av E-stoffer, og da finner jeg nok et system for pinkoder også.

Siden jeg har lest Dagbladets "ti råd for å holde passordet ditt hemmelig" - det fjerde rådet var "ikke skriv et blogginnlegg der du oppgir passordene dine" er dette naturligvis bare eksempler, men det er en god ide, ikke sant?

*

Heldigvis husker jeg fremdeles koden for å slå på strømmen på hytta slik at det blir varmt når vi kommer opp, og hvis jeg bare finner bilnøklene er vi på hytta om noen timer.