... og samtidig hørte jeg et fryktelig brøl.
Det må da være sosialt akseptert å hate noen som gjør sånt mot deg? Selv om det er ens eget kjøtt og blod?
Med hånden på mitt vilt bankende hjerte, kan jeg si at jeg hadde lyst til å slå ham paddeflat og kaste ham ut med det bleke ansiktet først. Til ulver og andre rovdyr. Men det gikk altså over etter ett sekund. Ok, si to, da.
Det er ikke første gang han har skremt meg med den masken, og oppildnet av suksessen han hadde, tok min mann også på seg likmasken, og han brøler høyere enn de fleste. Han ble hatet MYE lenger enn min sønn. Jeg kjenner at jeg hater ham litt enda, faktisk, når jeg tenker nøye etter. Hevnen er på vei til å kjølne, så han bør ikke kjenne seg for trygg.
*
Historien bak masken er søtere enn man skulle tro når man sitter der og holder på å gjøre på seg; Min yngste var (og er muligens fremdeles) sterk motstander av datalagringsdirektivet. Det har han ikke fra sin mor, for å si det sånn. Han og en hel masse likesinnede befant seg plutselig på Stortinget der de stumt sto og demonstrerte noe innmari mot direktivet.
Noe jeg fikk vite gjennom oppdateringen hans på Facebook ...
Jeg fortalte ham i ømme (hahahaha) ordelag at det kunne virke litt snodig å fortelle gjennom et sosialt medium hvor og når man deltok i en protest mot et direktiv som på mange måter går mot å logge personers gjøren og laden, men det poenget synes han var utrolig umodent.
Dessuten ba han meg forklare uttrykket "gjøren og laden" og jeg kom bare til "gjøren". Å måtte google forklaringen gjør noe med fremdriften i en diskusjon.
*
Jeg trodde virkelig på at det var Døden selv som prikket meg på skulderen mens jeg satt der og leste VG.no. Et tankekors både for meg og Døden, er kanskje at jeg var klart til å drepe. Døden, altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar