I dag har jeg spurt en hel masse mennesker om hvordan de har det. Hele 85 prosent sa at de hadde det bra, selv da jeg spurte dem for andre gang. To trakk litt på det, og virket som de faktisk tenkte over svaret, men til slutt var de enige med seg selv. Én sa at han fikk litt for lite kjærlighet på hjemmefronten og én sa at når hun tenkte seg om var hun faktisk ganske forbanna. Heldigvis var det ikke på meg. Og heldigvis var min mann en av dem som bestemt mente at han hadde det bra.
Min sønn sa han synes livet var nokså slitsomt, men etter at jeg fikk i ham en Ibux og gitt ham et par krykker, så det ut til at humøret ble bedre. Han hadde riktignok et lite tilbakefall da jeg ba ham rydde på rommet, men har du ett ben som virker og en kroppstemperatur som synker mot 38, må det være greit å bidra til trivselen rundt seg.
*
Jeg har skjønt at kravene til livskvalitet endrer seg med alderen. Hvis du for eksempel har kommet til at du har det tipp, topp så lenge fordøyelsen fungerer, kan det hende at du er i det øvre aldersskiktet. Eller at du har en matintoleranse. Det bør du i så fall sjekke, men hvis du tror du har cøliaki må du for all del IKKE slutte å spise gluten før du har fått sjekket deg.
Det var en digresjon, men den var svært viktig. Husk: Lege før glutenfri kost. Ok?
*
Altså. Livskvalitet: Jeg pleier å teste dagsformen med følgende spørsmål til meg selv: "Håper du at dette med reinkarnasjon er sant?"
Hvis jeg svarer "Nei, jeg håper da for guds skyld at dette er helt over når det er over" ligger jeg mellom 2 og 3 på skalaen. Sier jeg det med tårer i øynene mens jeg tørker snørr og hulker, ligger jeg sannsynligvis på 1, men det har så langt ikke skjedd.
Hvis jeg svarer "Nja, bare hvis noen kan garantere at jeg blir født inn i en like velfungerende familie og at verden er like fredelig som sist," ligger jeg et sted mellom 4 og 6.
Noen ganger ville jeg svart "Ja! Og da skal jeg ikke sole meg så mye, trene fra jeg kan gå, pugge mer fransk og endelig lære meg dette med delta x," og da hadde jeg nok ligget mellom 7 og 9. På riktig gode dager - når jeg nesten sprenger skalaen - tror jeg at jeg er udødelig, og da blåser jeg av et så dumt spørsmål.
*
Min kjære tante mente bestemt at hun var for reinkarnasjon. Strengt tatt er det vel ikke noe man kan stemme over, men jeg skjønte hva hun mente. Da jeg spurte henne om hun hadde tenkt over muligheten til å bli født inn i en flyktningleir i tørreste Afrika, vurderte hun å avvise hele teorien.
*
Hvis vi virkelig er sjeler på vandring, og hvis det er sant at vi har mulighet til å forbedre vår situasjon neste gang vi blir født, er det jo bare å sette i gang og gjøre gode gjerninger, det vil jo alle tjene på selv om reinkarnasjon er en gedigen bløff.
Mat en liten fugl. Følg en gammel dame over veien - gjerne meg. Eller du kan mate meg og drite i den lusete pippipen.
Jeg spiser helst kokosboller. Glutenfrie. Eller den der sjokoladen fra Bergene Melk som det står Polly på.
 |
| Fruktnøttens arvtager |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar