Da Gud skapte Adam 2.0

En flytur må være en god anledning til å prøve å få Gud i tale. Det er jo sjelden jeg er så nær ham, så vidt jeg vet.

- Du Gud, hvorfor har ikke mennesker en av- og på-knapp? spør jeg ut i luften.

Jeg er forberedt på at mine medpassasjerer tror jeg er gal, men det er verdt risikoen. Dessuten er dette mennesker jeg aldri ser igjen. Sannsynligvis.

- En tåpe kan spørre mer enn ti vise kan svare, hørte jeg plutselig.
- Du er virkelig over alt, sa jeg imponert. Vi var i 10.000 meters høyde et sted i luften (naturlig nok) mellom München og Tblisi.

*

- Hadde du virkelig trodd noe annet? spurte Gud.

Jeg valgte å ikke svare. Man skal ikke lyve for Gud. Det kan også ha vært et retorisk spørsmål. Eller et lurespørsmål.

- Men hvorfor har vi ikke en knapp vi kan trykke på når vi vil sove? spurte jeg igjen. Klokken var tross alt snart to norsk tid - om natten - og jeg fikk ikke sove.

- For å svare med et spørsmål, sa Gud utspekulert; - Hvordan hadde du planlagt å slå deg på igjen? 

*

Gud - Birgitte: en - null. 

Men så kom jeg på at jeg hadde flere ess i ermet:

- Hva med en volumknapp, da?
- Jeg testet faktisk det på Adam 2.0, men han greide ikke la være å misbruke den. Han skrudde den på maks og påsto at den var ødelagt da jeg ba ham dempe seg. Det var et helvete.

- Hvor mange versjoner måtte du lage av Adam? ville jeg vite.
- Du mener hittil? spurte Gud og svarte selv; - Jeg er fremdeles på 2-tallet. Den eneste justeringen var den med knappen. Jeg har langt igjen, for å si det sånn. Hahahah.

- Og Eva-modellen?
- Eva var jeg heldig med. Det var bare nødvendig med ett forsøk da jeg lagde Eva.

- Seriøst? spurte jeg vantro. - Hva med hår under armene, på leggene og hva med PMS? Mulig du er happy, men på vegne av veldig mange; gidder du å prøve en gang til?

- Hmmm ... Nei.

- Nå er du vrang, mente jeg.

- Ingen er prefekte.

- Du mener «Ingen er perfekte»?

- Jo, jeg er perfekt. Jeg vil bare ikke ha konkurranse.

En hyllest til dyslektikere i alle land