Scener fra et ekteskap

- Gjett hvilken farge jeg har på neglene! ropte jeg fra stuen og inn på kjøkkenet der min kjære sto og burde visst bedre.

Vi hadde vært i samme rom i flere timer etter at jeg kom hjem med nymalte fingertupper. Han hadde hatt mange muligheter til å legge merke til meg, og etter en mislykket nattaklem i går burde han vært ekstra oppmerksom.

- Natta, kjæresten min, sa jeg ømt i går kveld.

- Du har ikke fjernet sminken, svarte han.

Men det hadde jeg selvsagt gjort. At jeg for ti år siden fikk permanent eyeliner tatovert langs vippekanten hadde han ikke lagt merke til, viste det seg. Og siden han ikke engang la merke til det på kontoutskriften, bestilte jeg like godt en ny tatoveringstime rett før jeg dro til negl-salongen. 

(Forutsatt at jeg kan avspasere, selvsagt)

Nå handlet det imidlertid om ti fargede negler som jeg gjemte under et ullteppe.

- Vil du ha en kjeks? lokket han.

Jeg lot meg ikke lure til å ta frem hånden, men jeg vurderte seriøst om jeg kunne hente en ut fra pakken ved bare å bruke munnen.

- Hva. Slags. Farge. Har. Jeg. På. Neglene? insisterte jeg.

- Hm. De er diskret? Litt blanke? Men ikke med glitter? prøvde han. 

- Ok, hvilken farge pleier jeg å ha, da? ville jeg vite.

- Diskret? Fin? testet han.

Jeg innså at han hadde forsøkt å helgardere med beskrivelsen, og at han uansett hva jeg viste ham kom til å si «det var jo akkurat det jeg mente», så jeg dro frem en hånd fra teppet og klasket den ned på låret hans med et «HA!».

- Shit! Fuck! Faen! skvatt mannen som kun banner i trafikken (og selv da sier han ikke verre ting enn "Helvetes rottehjerne" eller noe annet svært fornærmende).

Og deretter: «Det ser jo ut som blod!».

- Ja, fargen heter faktisk «Ox blood» informerte jeg.

- Åååå. Akkurat det samme som skokremen min! sa han lykkelig for at vi var tilbake på kjent territorium. 

Jeg tror jeg skal bevilge meg en frisørtime og en ansiktsbehandling for tort og svie.