Blod, nød og rim

I dag har bikkja fått potikyr. Det er noe av det verste vi vet begge to. Jeg pleier som regel å ta på meg treningstøy og pulsklokke, og i dag lå jeg på 80 prosent av makspuls over halvparten av tiden. 

Bikkja vrir seg som han skulle vært halvt åme, og jeg svetter som jeg skulle vært halvt gris. Han er livredd for å bli lemlestet, jeg gruer meg til å lemleste ham. For det skjer jo hver gang. Vi har enda ikke klart en økt uten at jeg klipper for langt inn, og det gjør vondt for ham, selvsagt, men jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke har det så bra jeg heller.

*

Det å få noen du er glad i til å blø, er jo ikke noe vi normale mennesker gjør så ofte, men jeg har altså gjort det flere ganger - dessverre ikke bare med bikkja. 

En gang klippet jeg min eldste sønn i øret. Jeg håpet å spare penger ved å droppe frisøren, men som 4-åringen sa: "Mamma, det var vel kanskje ikke verdt det." Nei, det var det definitivt ikke. Det å kjenne min sønns ørehud mellom saksebladene, er noe som har brent seg fast. 

Helt inntil i fjor satte jeg av penger til psykologtimer for ham, men siden det ser ut til at han klarer seg ganske godt, sved jeg av det meste på en utrolig fin kjole.

*

Jeg har også bitt min mann til blods, men det var hans egen skyld. Selvsagt. Han burde visst at det ikke er så lurt å bære meg rundt bare for å vise at han er så mye sterkere enn meg, og jeg synes fremdeles at det var på sin plass å minne ham på at også en mygg kan være nokså plagsom. 

Når jeg tenker tilbake på vårt samliv, kommer jeg på at jeg også har splittet overleppen hans ved en anledning, men igjen; Hans egen skyld. Hvis du hopper rundt meg og sier "Kom igjen, prøv å slå, da vel" bør du være forberedt på at jeg faktisk gjør det.

Volvat har registrert begge hendelsene.

*

Jeg er ikke redd for blod. Det skulle da bare mangle. Mammaer er ikke redd for noe, aller minst blod. Men jeg er redd for teppene mine og møblene, derfor holder jeg loppeskinnet i et hardt grep mens jeg fomler for å finne frem de fem klørne på hver forlabb og de fire på hvert av bakbena. 

Ingen liker å bli holdt fast mot sin vilje. Heller ikke hunden min. Derfor synger jeg for ham for å roe ham ned. Dette er ikke noe jeg planlegger (og det gjør vel bare panikken hans større) og det er en slags ut-av-deg-sjæl-opplevelse. Jeg hører noen sure toner og en meningsløs tekst og blir like overrasket hver gang jeg skjønner at ulyden kommer fra meg.

I dag sang jeg følgende etter melodien fra Byssan lull:

Såså, lille venn, nå må du liiiiigge still 

(Nødrim er lov)

du vil jo ikke enk'li ha lange neeeeegler 

(Klør og negler er så like i denne sammenheng at jeg lot det passere. 'Enk'li' er kortform av 'egentlig' - det er noe alle diktere vet.)

Såså, lille venn, nå må du liiiiigge still

du vil jo ikke enk'li ha lange neeeeegler

ligg stille, ellers blør du

og hvis du blør mye så dør du

og da kjøper vi en schæfer i stedet for deeeeg.

Whiskey

Han kommer ikke til å få timer hos hundepsykolog uansett hvor tragisk han later som livet er.