Naboens grønne gress

Fra en gang etter påske og omtrent til høstferien, er det sommerhyttetid. Det medfører et ansvar for hagehold som både jeg og hagen burde vært spart for.

I fjor prøvde jeg å realisere drømmen min om et bugnende lavendelbed tre ganger. Så fort jeg hadde fått plantene hjem fra hagesenteret, begynte de å lengte tilbake i en sånn grad at de gikk inn i en dyp psykose som bare dager etter gjorde at de døde. Det var frustrerende for meg også.

Og for min mann. Men det kom nok mest av at tusenlappene fløy så fort jeg sa "nå har de jævla plantene visnet igjen".

*

Da vi åpnet hytta i år, var det brune bedet det første jeg la merke til. Det vil si: det var faktisk mye grønt der, men det grønne var gress som hadde spredt seg. Gress kalles ugress når det er på et sted det ikke skal være.

Jeg var slått ut av naturkreftene. Jeg tenkte "Greit. Dere vinner. Jeg røsker opp de tørre restene og lar gresset overta". I frustrasjon gikk jeg bak i hagen og begynte å lemleste en berberis som hadde skutt opp etter at vi trodde vi tok knekken på den for et par år siden. Jeg lurte på om jeg burde tatt et hint. Det må jo være en grunn til at alt jeg har plantet dør, og at alt jeg prøver å ta livet av lever som besatt?

*

"Hei, hei!" hørte jeg over gjerdet. Det var naboene.

De er fastboende og har en perfekt hage med grønn gress og fargerike planter, en perfekt, steinlagt oppkjørsel og et perfekt vedlikeholdt hus.

Jeg smilte og sa god sommer, og kom på at det strengt tatt er sånn man sier når man skal dra og ikke når man møtes etter lang tid. Drit i det. Det var store muligheter for at fremtoningen min tok fokus bort fra det jeg sa, der jeg sto i en neonfarget bikinioverdel, en hvit shorts jeg brukte da jeg malte smijernsporten i fjor og solide arbeidshansker. Jeg la også merke til at jeg hadde jord i munnviken. Jeg begynte å spytte litt. De lot som ingenting.

"Jasså, så det er hagearbeid det går i?" sa naboen vennlig. Jeg var litt i tvil om det å gå løs på stikkende busker med en hagesaks kvalifiserte til hagearbeid, men tørket bort noen hårtjafser mens jeg fant ut at det eneste jeg oppnådde var å gni jord inn i håret, og medgikk at det i alle fall var det jeg prøvde på.

*

Jeg så at de kastet lange blikk på tomten vår, og følte behov for å bortforklare jungelen jeg sto i. Etter noen minutter befant jeg meg langt inne i en forklaring om min manns utfordringer med gressklipperen som både var humørsyk og gammel.

Da jeg så på dem at de trodde jeg beskrev min mann og ikke gressklipperen, gjorde jeg det enda verre ved å si at jeg trodde det kom av alvorlig sirklulasjonssvikt og at det kunne bli behov for organdonasjon. Jeg kan også ha brukt begrepet "kannibalisering".

Jeg forbannet mitt blomstrende språk og ønsket meg i stedet grønne fingre.

*

De penset samtalen inn på generelt vedlikehold av hytta og jeg skyldte uten blygsel på min mann som sov i en stol utenfor hørevidde. Jeg prøvde å få forståelse for at det var lite en svak kvinne kunne stille opp med når vedlikeholdet medførte behov for sag, hammer og spiker. Camilla Collett spant i graven, og jeg hørte neglene hennes på kistelokket.

"Dessuten er vi ikke helt enige om fargen," sa jeg, selv om jeg fikk gjennomslag for å male hvitt i stedet for dagens ubestemmelig gule i går. Naboene var enige i at hytta hadde gjort seg bedre i hvitt, men påpekte samtidig at den grønne guffa på nordveggen lett kunne fjernes med såpe og vann.

Jeg påsto at jeg ikke visste det før han sa det. Enkel hoderegning tilsa at jeg hadde råd til å overlate den jobben til min sønn ettersom alternativet - hvis han ikke var fornøyd med betalingen - var beordring og null lønn.

*

"Jeg vurderer å prøve meg på et nytt lavendelbed," informerte jeg. I håp om å få noen råd av spesialistene i nummer 26. De to erfarne hageeierne gjorde en god jobb i å skjule at de ikke hadde hørt et dårligere forslag siden sist sommer. "Det har jo vært en veldig kald vår," sa de i kor og jeg tolket det dit hen at det var derfor nesten alt - inkludert minst halvparten av gressplenen vår - hadde dødd.

De takket for praten, og jeg følte et blaff av fornyet tiltro til egne evner inntil det slo meg at det generelle vær- og føreforholdet ikke kan være grunnen til den tragiske tilstanden hagen vår er i: Naboens gress er tett og grønt, og du kan si mye om naturen, men den har en tendens til å behandle naboer ganske likt.

*

La naboen ha gresset sitt i fred. Hvis du plages med at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, får du heller tenke på at du er heldigere med utsikten enn det de er.

Min utsikt. Min mann.