Suppehuer i sommersol

Et sikkert tegn på at sommeren har kommet, er hengekøye-vitsene. De er ikke morsomme, og de er lite varierte, men det er sjelden å høre familien le så godt som når en av dem drar en slik ondskapsfullhet som uten unntak går på min bekostning.

*

- Hvor er bikkja, spurte jeg 15-åringen.
- Han ligger under deg, svarte han.

Jeg lå og solte meg i hengekøyen min.

- Han leker med livet, kommenterte han jeg er gift med, noe som medførte at de to gjøkene holdt på å le på seg brokk.

Whiskey har sin egen solseng

Jeg fikk hengekøye av barna til bursdagen min i fjor, og det er riktig at avstanden mellom baken min og gresset har blitt mindre og mindre, men det skyldes ikke min vekt.

Slett ikke.

Det skyldes to forhold utenfor min kontroll; 1) opphenget (som min mann snekret) og 2) at gresset er veldig langt.

Oppsummert: det er ikke min skyld; Det er hans skyld.

*

- Du er klar over at livet ditt slik du kjente det er over? snerret jeg.

De lo enda mer.

Jeg gikk inn for å skifte. Det var liksom ikke like artig å ligge der i bikini lenger.

men han vil helst ha min hengekøye

- Er du sur? spurte den eldste dusten da jeg kom ut igjen med t-skjorte, langt skjørt og en hagesaks.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva jeg skulle bruke saksen på, men jeg gikk i alle fall mot de to halvdøde rosebuskene jeg plantet i fjor.

- Nei, sa jeg.

*

Noen ganger er det helt riktig at vi kvinner sier nei og mener ja. I slike situasjoner gjør menn lurt i å løpe.

Min mann prøvde det. Men da han skulle reise seg fra fluktstolen, knakk den sammen.

Verden er ikke så urettferdig som noen vil ha det til.